Et søkende menneske på jorden

- I sin vandring mellom kateter, redaksjon, studio og talerstol har Per Fugelli etablert seg som en nødvendig stein i skoen for helsevesenet, skriver sjefredaktør Lottelise Folge.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

PER FUGELLI HAR fått Karl Evang-prisen for 2010. Prisen er opprettet av det som den gangen het Sosialdepartementet - for å stimulere interessen og innsatsen for god helseopplysning. At den allesteds nærværende professoren i sosialmedisin er en verdig prisvinner, kan det ikke være noe tvil om. Han er en skattet foredragsholder, forfatter og debattant. Hans synspunkter er alltid verdt å låne øre til. 
Like fullt er det et slags paradoks at akkurat Per Fugelli - antimoralisten med tversoveren - nå får navnet Karl Evang tilknyttet sin fyldige CV. I utgangspunktet er det åpenbart noen likhetspunkter mellom de to herrene. Evang var også professor i sosialmedisin - på gjestebasis ved Universitet i Tromsø, vel og merke. Og begge de to har et utpreget radikalt politisk utgangspunkt.
Men radikalitet er så mangt. For Evang var som kjent ikke bare landets første helsedirektør, men også den første lederen for Statens Ernæringsråd, en posisjon han hadde fra 1946 til 1962. I disse rollene meislet han ut en sentraldirigert helsepolitikk på godt og ondt, men mest til skrekk og advarsel.

Under Evangs ledelse fikk befolkningen detaljerte råd om hvordan - og hva - man burde spise for å unngå det som ble oppfattet som etterkrigstidens velstandssykdommer. Mellom røykskyene fra Evangs sigaretter ble befolkningen gjenstand for nitide råd om kosthold og mosjon. De som har levd en stund, husker hvordan Evangs glade budskap ble formidlet nedover i rekkene gjennom helsesøstre, lærere og mødre med husmorskolen. Blant 1950- og 60-tallets mange pekefingre var Evangs nikotingule den mest fremtredende.
Og vi spør oss - kunne Karl Evang ha fått Per Fugelli-prisen?
Neppe.
Fugelli har klart det Evang aldri så noe poeng i - han har sluttet å røyke. Ikke på grunn av fysisk helse, men fordi hjernen tenker klarere uten sigarettene, skal vi tro et av de mange avisportrettene som har blitt tegnet av ham. Ifølge samme avisportrett er det antakelig bare en ny antirøykkampanje fra helseministeren som kan få ham til å begynne igjen. Og for liksom å gni det inn, har han i andre spalter hevdet at vi bør godta «en viss risiko, forsone oss med en anelse mobbing, en smule vold, en dose terror, noen milligram synd og fem tonn usunnhet for å sette helsen fri».
Per Fugellis fortjeneste som sosialmedisiner - så langt - er et usedvanlig blikk for den mentale siden ved fysisk velvære. I sin nylig publiserte bok «Døden, skal vi danse?» betrakter han, som kreftsyk og samfunnsengasjert medisiner, helsevesenet fra innsiden. Det kan være en lekse som flere enn professorens trofaste tilhengere kan ha godt av å lese. Et lite kapittel om ekstremt dårlig sykehushygiene («Inspektør Snusen») som vil ta helseministeren to minutter å lese, gir verdifulle innspill i hva som kan være blant årsakene til infeksjoner på sykehusene våre.
Selv kaller Per Fugelli seg et søkende menneske på jorden. I sin vandring mellom kateter, redaksjon, studio og talerstol har han etablert seg som en nødvendig stein i skoen for et helsevesen som blir styrt etter strenge kommandoforhold og revisormentalitet.
Leder, Dagens Medisin 17/10

Powered by Labrador CMS