Ikke glem demens

Takk til Klem, Engevik og Nøding for et viktig budskap innen demens og eldreomsorg. Dessverre bærer debattartikkelen preg av for mye av faglig naivitet om hva som vil være potensielle positive konsekvenser for samfunnet ved at flere eldre personer får stilt rett demensdiagnose. 

Det forfatterne glemmer bokstavelig talt er at en demensdiagnose ikke utløser noen juridisk rett til helsehjelp. Diagnosen kan riktignok inngå i vurderingsgrunnlaget for offentlige tjenester, men ofte har liten praktisk betydning. En sykehjemsplass er langt dyrere for kommunen enn hjemmesykepleie – så hva er da insentivet for byråkratiet til å legge til rette for flere demensvennlige tilbud slik forfatterne ønsker?

Å stille en demensdiagnose må følgelig ha noen praktiske utfall for personen som rammes og deres pårørende. Over 80 % av alle beboere på sykehjem har en form for demens, og langt under halvparten har fått stilt diagnosen. Men når de først havner på en langtidsavdeling på et sykehjem så gjør dessverre en demensdiagnose lite forskjell på omsorgen man mottar. 

Når Klem, Engevik og Nøding hevder at en tidlig demensdiagnose gir mulighet til å bremse sykdomsutviklingen er det de facto feil. 

Det er ingen forskning som kan vise til at det å stille en tidlig demensdiagnose vil hjelpe personen som er syk på en patofysiologisk måte og det er fordi det ikke finnes noen representativ kontrollgruppe til å bekrefte slike antagelser. Det vil ikke si at diagnosen ikke kan hjelpe på andre måter, men det er ikke mulig å fastslå sånne fordeler som forfatterne farer med i sitt innlegg. Om de mener at det er viktig å stille en demensdiagnose i en tidlig fase av sykdommen enten hos yngre eller eldre personer (under eller over 65 år) er det mange fagfolk som er enig i konklusjonen, men en slik spesifisering kommer ikke tydelig nok frem i innlegget. 

En demensdiagnose kan dessuten aldri redusere på forvirring hos noen som er rammet av sykdommen, men kan åpne opp for at vedkommende selv, pårørende, naboer, kolleger og ikke minst ansatte i offentlige tjenester forstår mer av situasjonen. Det er derfor viktig å skille på hva en demensdiagnose kan gjøre for den som er rammet og deres pårørende og hva den absolutt ikke kan.

Det blir videre for lett å skylde på travle fastleger som ikke har tid til å utføre en demensutredning. Selv om det trolig er mangelfull kunnskap om demenssykdom blant fastleger er samtlige i en unik mulighet til å vurdere samme person over tid i separate konsultasjoner. Og det er noe av det viktigste i utredningen av en demenssykdom som heller ikke kommer klart frem i innlegget - at det må gjøres over tid – minst 6 måneder. 

Man bør heller ikke skylde på manglende kompetanse hos ansatte i hjemmetjenesten som grunn til underdiagnostisering av demenssykdom som forfatterne gjør uten sjenanse. Om personer med demens ble fanget opp tidligere blant hjemmetjenesten hvilken form for bedre oppfølging ville de ha fått? Og med den ikke navngitte studien forfatterne referer til fra Aldring og helse så taler det for at slik diagnostisering kan føre til økt bekymring hos vedkommende og pårørende som undergraver budskapet til forfatterne. 

Det er dessverre ikke sånn i Norge i 2025 at økt bekymring over egen diagnose fører til bedre tilbud enten det er snakk om demens eller andre sykdommer. Forslaget om tverrfaglig team for å sikre tidlig utredning er bra, men ikke noe nytt og heller ikke noe politikerne har trykket til hjertet uansett postnummer. Alle som får en demensdiagnose, har forkortet levetid og alle menneskelige sider ved dem vil forvitre over tid. Kanskje er underdiagnostiseringen av tilstanden et uttrykk for et underliggende faglig ubehag at det finnes ingen kurativ behandling? Leger og sykepleiere foretrekker naturlig nok å diagnostisere tilstander de faktisk kan gjøre noe med.

Men vi må ikke glemme demens av den grunn.

Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men presiserer at meningene i artikkelen er hans egne, og ikke et uttrykk for arbeidsgiverens synspunkter.