Tålmodighetsprøven
For ett år siden la Kvinnehelseutvalget, ledet av Christine Meyer, frem rapporten «Den store forskjellen – Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse». Hva har egentlig skjedd på kvinnehelsefeltet siden da?
Publisert
Sist oppdatert
Det utålmodige svaret er «fint lite», men det er unyansert. Noe har skjedd, og det skjer noe nytt hver dag. Men det går sakte, fryktelig sakte, fremover. Så sakte at Christine Meyer er direkte skuffet over hvordan rapporten er fulgt opp.
Utålmodigheten er til å forstå. Nesten 25 år før Meyer la fram utvalgets rapport, i et altfor lite rom i statens representasjonsbolig, la professor Johanne Sundby frem NOU-en «Kvinners helse i Norge». Sundby-utvalget hadde en rekke forslag til strukturelle tiltak for å øke kvinners helsestatus, men gjennomgangen utvalget til Meyer gjorde, viste at det på punkt etter punkt var skjedd forsvinnende lite.
En av hovedkonklusjonene i utredningen fra 1999 var at kjønnsperspektivet i større grad burde innlemmes i helsepolitiske beslutningsprosesser og i kunnskapsproduksjon. Men en undersøkelse Meyer-utvalget gjennomførte i arbeidet med rapporten, viser at avdelingene i Helse- og omsorgsdepartementet i dag ikke benytter felles rutiner, kriterier eller rapportering for å innlemme kjønnsperspektiver i sentrale styringsdokumenter eller beslutningsprosesser. Det var ikke det eneste eksemplet kvinnehelseutvalget fant. Dessverre.
Det er veldig mange argumenter for at vi ikke kan vente så lenge med å rette opp i opplagte skjevheter i helsetjenesten som er basert på kjønn, og som vi har kjent så godt til.
I en kommentar jeg skrev da utvalget la frem rapporten i fjor, omtalte jeg den som perfekt. «Den er striglet, ryddig, kronologisk og veldokumentert. Nøkterne beskrivelser av tall og strukturer brytes opp av personlige stemmer – historier fra ulike kvinners opplevelser med helsevesenet, som åpne sår på sidene. Det er vondt å lese.»
Rapporten dokumenterer svært godt hvordan kvinner og menn møtes ulikt i helsevesenet, og hvordan kjønn har noe å si for hvilket livsløp man har som pasient. Og den dokumenterer hvordan et ønske om kjønnsnøytralitet ender med mannsdominans, og ikke evner å ta til seg de biologiske forskjellene mellom kjønnene. Dette kommer særlig til syne i kliniske studier og utprøving av nye medisiner.
I året som er gått siden Kvinnehelseutvalget la frem sin rapport, har Helse- og omsorgsdepartementet referert til at tiltakene vil bli fulgt opp i kommende stortingsmeldinger. Det er spor av Kvinnehelseutvalget i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, og mer av den skal følges opp i den kommende kvinnehelsestrategien, som kommer senere denne våren.
Den vil i hovedsak fokusere på «områder hvor det er nødvendig å sette langsiktige mål og hvor det for eksempel er behov for et tverrsektorielt samarbeid». Strategien vil gjelde til 2030.
Da er det over 30 år siden Sundby-utvalgets rapport om kvinnehelse ble lagt frem. Det er veldig mange argumenter for at vi ikke kan vente så lenge med å rette opp i opplagte skjevheter i helsetjenesten som er basert på kjønn, og som vi har kjent så godt til. Men det enkleste og viktigste er at kvinner fortjener bedre.
På kvinnedagen offentliggjorde statsminister Jonas Gahr Støre at regjeringen setter ned enda et utvalg, som skal se på årsakene til at kvinner har høyere sykefravær enn menn. Er det det beste vi kan få til i dag? Vi har masse kunnskap og kompetanse på området, om man tar seg tid å lese de rapportene man allerede har fått.
Vi trenger ikke flere utvalg. Nå trenger norske kvinner handling.
