På tide å bruke utestemme

Opp en trapp, gjennom sikkerhetskontrollen, tilbake over teppekledde gulv i regjeringens representasjonsvilla i Riddervolds gate. Et overfylt rom med en provisorisk scene.

Christine Meyer legger frem en koloss av en utredning om «kvinners helse og betydningen av kjønn for helse». Kvinnehelseutvalgets rapport er av de viktigste på helsefeltet i år. Likevel legges den frem i et rom på størrelsen med stua i gjennomsnittlig husbankhus.

Rapporten er perfekt. Den er striglet, ryddig, kronologisk og veldokumentert. Nøkterne beskrivelser av tall og strukturer brytes opp av personlige stemmer – historier fra ulike kvinners opplevelser med helsevesenet, som åpne sår på sidene. Det er vondt å lese.

Men følelsen er at innholdet i dokumentet trenger betydelig flere desibel enn den legger opp til. Det trenger et rockestadion med en vegg av høyttalere, men penprates i stedet ut på P2. Jeg klarer ikke å fri meg fra tanken at om at dersom rapporten hadde handlet om menn, så hadde man hørt dem stå og brøle på hvert gatehjørne.

Rapporten dokumenterer svært godt hvordan kvinner og menn møtes ulikt i helsevesenet, og hvordan kjønn har noe å si for hvilket livsløp man har som pasient.

Og den er til tider frustrerende lesing. Først og fremst fordi den tar et tilbakeblikk til NOU-en «Kvinners helse i Norge», som ble lagt fram av et tilsvarende utvalg, ledet av professor Johanne Sundby, i 1999. Sundby-utvalget hadde en rekke forslag til strukturelle tiltak for å øke kvinners helsestatus, men gjennomgangen dagens utvalg har gjort viser at det på punkt etter punkt har skjedd forsvinnende lite:

«En hovedkonklusjon i utredningen fra 1999 var at kjønnsperspektiv i større grad bør innlemmes i helsepolitiske beslutningsprosesser og i kunnskapsproduksjon», skriver dagens utvalg.

Og videre:

«En undersøkelse gjennomført av utvalget i januar 2022, viser at avdelingene i Helse- og omsorgsdepartementet i dag ikke benytter felles rutiner, kriterier eller rapportering for å innlemme kjønnsperspektiver i sentrale styringsdokumenter eller beslutningsprosesser.»

Hadde det bare vært et enkelttilfelle ...

Det er historiske, sosiologiske og biologiske grunner til at forskning på kvinners helse, og oppfølging av kvinner i helsevesenet, har hengt etter. Men det er det få grunner til at det skal få fortsette. Skjevhetene har vært kjent lenge nok. At innspillene fra Sundby-utvalget ikke er fulgt bedre opp i utformingen av politikk og retningslinjer, handler mer om vilje enn om kunnskap.

Det er det som er den store bekymringen for denne rapporten også. At den havner i en skuff sammen med tidligere utredninger fulle av ærlige virkelighetsbeskrivelser, ambisjoner og gode intensjoner.

Det må ikke få skje.

– Problemet i dag er ikke at kvinner ikke bruker sin stemme, problemet er at deres stemmer ikke gis gjennomslag eller får innflytelse over utforming av politikk og tjenester, sa Christine Meyer.

Det er ikke et kvinneansvar. Det er et samfunnsansvar.