Kortslutning om avtalespesialistene

ANDREAS EDENBERG PÅPEKER i sitt debattinnlegg at de fleste ikke har noen anelse om hva det innebærer å være avtalespesialist, det vil si å «ha en hjemmel» (DM 30.11). Men innlegget viser tydelig at Edenberg selv ikke er spesielt godt kjent med ordningen.

Avtalespesialistene er en viktig del av den offentlig finansierte spesialisthelsetjenesten og utfører i snitt 20-25 prosent av alle polikliniske spesialistkonsultasjoner. Det er 230 avtalespesialister i psykiatri og 700 avtalespesialister innen somatikk i Norge (flest i øye, øre-nese-hals, hud, indremedisin og gynekologi). Avtalespesialistene har en driftsavtale med et regionalt helseforetak (RHF) og bidrar vesentlig til RHF-enes «sørge-for-ansvar». Dette skjer i samarbeid med – ikke i konkurranse med – sykehusene (HF-ene). Avtalespesialistene har samarbeidsavtaler med de lokale sykehusene for faglig samarbeid og kapasitetsutnyttelse.

DRIFTSTILSKUDD. Finansieringen av ordningen er basert på driftstilskudd, satser for egenbetaling fra pasienter fastsatt av Stortinget og refusjoner fra Helfo basert på Stønadsforskriften. Aktiviteten er nøye regulert gjennom avtaler og avtalespesialistene er ansvarlige for alle kostnader knyttet til driften av sin praksis. Hvis spesialisten ikke oppfyller aktivitetskravene, kan driftstilskuddet reduseres tilsvarende. Ved sykdomsfravær utover 16 dager stoppes tilskuddet. Så jeg kan berolige både Edenberg og alle andre med at man ikke får utbetalt millionbeløp før man har begynt å jobbe.

Det er riktig at det er en skjevfordeling av avtalehjemler geografisk og mellom forskjellige spesialiteter. RHF-ene styrer tildeling av hjemler og kan styrke et fagfelt ved å øke antallet hjemler i den aktuelle spesialiteten, samt legge føringer på hvilket tilbud spesialisten skal gi. Antallet avtalespesialister har vært stabilt over flere år, på tross av at tidligere regjeringer har bebudet økning. Det er dermed ikke noen økt «flukt» fra sykehus til avtalepraksis, rett og slett fordi det ikke er økt antall hjemler å flykte til.

FORTSATT OFFENTLIG. Et annet viktig poeng er at en spesialist som går fra sykehus til avtalepraksis fortsatt er en del av den offentlige helsetjenesten. Spesialistkompetansen er dermed ikke «tapt» for det offentlige, og spesialisten utfører fortsatt sitt arbeid innenfor de reguleringer, rapporteringer og innsynsmuligheter som ligger i avtaleverket. At frislepp av adgang til refusjoner slik Edenberg tar til orde for ville beskytte sykehusene mot å miste personell, er en naiv antakelse.

Jeg er enig i avtalespesialistenes egen mening ikke alene er godt nok grunnlag for å si at ordningen er bra. Men det er like fullt bred politisk enighet om at avtalespesialistordningen er viktig, og at den er fleksibel og ubyråkratisk. Fastlegene, som i hovedsak er de som henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten, er fornøyde med ordningen. I en fersk spørreundersøkelse blant fastlegene svarte 8 av 10 at de er fornøyde/svært fornøyde med hjelpen pasientene får hos avtalespesialistene. De mener også at det hadde vært nyttig med flere avtalespesialister i egen helseregion.

Avtalespesialistordningen utgjør ikke et problem, men er snarere en god løsning som leverer stabile polikliniske spesialisthelsetjenester. Edenbergs innlegg gir et fordreid bilde av en velfungerende og viktig del av vår helsetjeneste.

Ingen oppgitte interessekonflikter.