Når alt blir et spørsmål om helse, mister vi helheten

WHO definerer helse som fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære. En idealistisk definisjon som gjør at nesten alt ubehag i livet kan oppfattes som uhelse. Det som ikke gir velvære, blir et helseproblem.

Dette sprenger grensene for hva helsetjenesten kan og skal håndtere.

Diagnosen har blitt nøkkelen

Vi lever i et diagnostisk samfunn. Har du en diagnose, utløser den retten til en rekke velferdstjenester som helsetjenester, omsorgstjenester, tilrettelegging i barnehage og skole, økonomiske stønader, hjelpemidler, bolig med mer.

Skillelinjene mellom helsetjenester og andre velferdstjenester viskes ut når diagnoser brukes som inngangsbillett ikke bare til medisinsk behandling, men også til andre velferdsgoder. Samtidig blir skillet mellom syk og frisk stadig vanskeligere å definere. Debatten om bruk av sykmeldinger viser hvor uklart dette har blitt.

Når diagnosen blir nøkkelen til alt, blir helsetjenesten inngangsporten til alt.

Helsetjenesten har en begrenset oppgave

Helsetjenesten skal ikke løse alle livsproblemer. Den skal først og fremst utrede, behandle og trene opp funksjoner. Ellers skal den sortere, avklare, koble på og slippe andre til.

En god måte å organisere samarbeidet på er bruk av individuell plan (IP). Retten til IP ble lovfestet for over 25 år siden. Pasienter eller brukere som trengte flere velferdstjenester over tid, skulle få tjenestene samordnet etter behov. De skulle få hjelp til å nå sine livsmål om å fullføre skolen, være i jobb, ha kontakt med venner, klare seg selv osv. Det handlet ikke bare om helsehjelp, men om livshjelp. Tankegangen hadde endret seg:

• fra brukermedvirkning i tjenestene sine systemer

• til helsepersonell og andre sin medvirkning i brukerens liv

Dette skiftet har vi ikke tatt fullt ut.

Dersom helsetjenesten holder seg til sin del av jobben, og andre instanser gjør sin del, trengs langt færre ressurser i helsetjenesten. Det hjelper at pasientene mottar tjenester som faktisk henger sammen.

Fastlegen er navet

Folk går til fastlegen med alt fra smerter og sykdom til ensomhet, økonomi, relasjoner og livskriser. Det trenger ikke være negativt. Tvert imot. Det er bra at folk har noen de stoler på når livet blir krevende. Men da må fastlegen og andre i førstelinjen kunne forvalte denne tilliten på en annen måte enn i dag. Fastlegen tar det medisinske ansvaret, grunnteamet resten.

Teamet rundt fastlegen

Når fastlegen har avklart det medisinske, og videre sortering er nødvendig, utføres det av egnet person i grunnteamet. For eksempel psykiatrisk sykepleier, kommunepsykolog, ergoterapeut eller vernepleier. Denne foreløpige koordinatoren avklarer behovet for videre oppfølging, og starter arbeidet med IP. Det betyr at pasientens livsmål avklares, og hvilke instanser som kan medvirke til å nå målet for perioden.

Individuell plan

IP er ikke bare et skjema. Det er en arbeidsform. Den gjør tre ting som er helt avgjørende:

1. Definerer pasientens livsmål - ikke helsetjenestens mål.

2. Fordeler oppfølgingspunkter - de fleste ligger hos andre instanser enn helsetjenesten.

3. Fordeler ansvar - hvem gjør hva, når og hvorfor.

Individuell plan er verktøyet som gjør helhet mulig.

Tre pasienter. Tre livsmål. Tre nettverk. Samme arbeidsform.

Jenta med spiseforstyrrelse

Hun skrives ut etter langtidsbehandling. Livsmålet hennes er klart – hun vil tilbake til skolen. Teamet rundt henne består av fastlege, psykolog, skole, miljøterapeut, ernæringsfysiolog, fysioterapeut og foreldre. Helsetjenesten gjør ikke alt, men sørger for at alt henger sammen. IP gjør at alle vet hva målet er, hvem som gjør hva, og når.

Slagpasienten

Han har ett mål - å klare å komme seg til og fra butikken selv. Teamet hans er en blanding av helsetjeneste og samfunn, med fysioterapeut, ergoterapeut, hjemmetjeneste, NAV og frivillighet. Helsetjenesten trener funksjonene. Nettverket trener hverdagen.

Barnet etter en ulykke

Hun trenger bedre kognitiv funksjon for å kunne delta i skole og fritid. Teamet inkluderer habiliteringstjenesten, logoped, pedagog, skole, PPT, fritidsarenaer og foreldre. Helsetjenesten trener opp funksjoner. Samfunnet trener deltakelsen.

Alle trekker i samme retning – mot pasientens livsmål

Når helsetjenesten sorterer bedre, slipper andre til og bruker teamordning og individuell plan som grunnstruktur, skjer noe grunnleggende:

• alle ser helheten

• avtalte tjenester gjøres tilgjengelige

• det følges opp at alle gjør sin del av jobben

• frivillige kan bidra

• og alle bidragene peker mot pasientens livsmål

Helsetjenesten skal ikke ta ansvar for folks livslykke. Men livslykken er avhengig av at tjenestene er tilgjengelige og henger sammen når det trengs.

Ingen oppgitte interessekonflikter