Vi trenger flere fagfolk som forstår både kommune og sykehus

Debatten om riktig kompetanse er viktig. Men altfor ofte reduseres den til et spørsmål om hvilke profesjoner som skal gjøre hvilke oppgaver. Da risikerer vi å overse den egentlige utfordringen: Hvordan bygger vi helse- og omsorgstjenester som kan møte fremtidens behov med de ressursene vi faktisk har?

Vår erfaring fra kommunehelsetjeneste, sykehus og akademia er at løsningen ligger i en lærende helse- og omsorgstjeneste der kompetanse utvikles og brukes på tvers.

Pasientene beveger seg, men kompetansen planlegges fortsatt i siloer

Fremtidens tjenester vil preges av flere eldre, flere kronisk syke og flere pasienter med sammensatte behov. Samtidig skal en større del av behandling, oppfølging og rehabilitering skje nærmere der folk bor.

Dette krever mer avansert kompetanse i kommunene, samtidig som sykehusenes oppgaver blir stadig mer komplekse og spesialiserte. Likevel planlegges kompetanseutvikling fortsatt i stor grad innenfor sektorgrenser. Kommuner planlegger sine behov, sykehus sine. Pasientforløpene følger imidlertid ikke slike grenser.

Dette gjelder også smittevern og diagnostikk. Infeksjoner, antibiotikaresistens og utbrudd følger pasientene mellom hjem, kommunale tjenester, legevakt, sykehus og tilbake til kommunen. Da må kunnskap, prøvesvar og ansvarslinjer følge med. Ingen kommune kan bygge all nødvendig spesialistkompetanse alene, men alle må ha tilgang til den når pasientsikkerheten krever det.

Rett kompetanse på rett plass handler derfor ikke bare om hvem som gjør hvilke oppgaver. Det handler om å sikre at nødvendig kompetanse er tilgjengelig gjennom hele pasientforløpet.

Pandemien viste betydningen av samarbeid

Covid-19-pandemien synliggjorde hvor avhengige vi er av kompetanse på tvers av nivåer. Kommunene bygget raskt opp testkapasitet, smitteoppsporing og vaksinasjon, mens sykehusene håndterte alvorlig syke pasienter og kontinuerlig oppdatering av medisinsk kunnskap.

Det som gjorde mange lokalsamfunn robuste, var ikke at all kompetanse fantes ett sted. Det var samspillet mellom kommunehelsetjenesten, sykehusene, laboratoriene, forskningsmiljøene og utdanningsinstitusjonene.

Når vi diskuterer rett kompetanse på rett plass, må vi derfor også diskutere beredskap.

Beredskap bygges før krisen kommer

Neste pandemi eller større smitteutbrudd vil komme. Derfor trenger vi planer for hvordan kompetanse skal deles og mobiliseres på tvers av nivåene. Vi trenger ansatte som kjenner hverandres roller, felles opplæring, felles øvelser og felles kunnskapsutvikling.

Teknologi kan bli en viktig del av løsningen dersom den styrker kvaliteten i tjenestene. Digitale løsninger, beslutningsstøtte, bedre informasjonsflyt og mer tilgjengelig diagnostikk kan bidra til tidligere oppdagelse av sykdom, raskere samhandling og bedre ressursutnyttelse.

Men teknologi gir ikke gevinst av seg selv. Den må utvikles og innføres sammen med dem som skal bruke den, integreres i arbeidsflyten og følges av opplæring og systematisk evaluering. Hvis ikke risikerer vi å digitalisere fragmenterte tjenester i stedet for å skape bedre pasientforløp.

Kompetanse må være et felles ansvar

Skal vi lykkes med fremtidens helse- og omsorgstjenester, må kompetansepolitikken utvikles i fellesskap. Kommuner, sykehus og universiteter må i større grad planlegge kompetansebehov sammen. Helsefellesskapene er allerede etablert som arenaer for samarbeid mellom kommuner og sykehus. De gir en viktig arena for samarbeid og bør også brukes mer systematisk til felles kompetanseutvikling, beredskap og innovasjon. Utdanningene må utvikles i tett samarbeid med tjenestene, og karriereløp må stimulere til mobilitet og samarbeid på tvers.

Vi trenger flere brobyggere: fagpersoner som forstår både kommune og sykehus, både beredskap og daglig drift, og som kan koble klinisk erfaring med teknologi, data og kvalitetsforbedring.

Rett kompetanse på rett plass handler ikke først og fremst om å flytte oppgaver mellom profesjoner. Det handler om å bygge et helhetlig system der kunnskap, teknologi og fagfolk samvirker på tvers, og der alle kommuner har tilgang til nødvendig kompetanse uavhengig av størrelse og geografi. Det er avgjørende for pasientsikkerheten, bærekraften i helsevesenet og vår evne til å håndtere både hverdagen og neste krise.

Ingen oppgitte interessekonflikter