Kloke valg og psykisk helsevern

En moderat, økonomisk bærekraftig og økologisk bruk av utredning (blodprøver, billeddiagnostikk med mer) så vel som behandling (som antibiotika, smertestillende, cellegift) er helt sentrale prinsipper for god medisinsk praksis. Overdiagnostisering, unødvendig behandling, behandling som ikke virker, skadelig behandling er tilsvarende viktig å redusere. Dette går som en rød tråd gjennom legestudiet og legenes videre- og etterutdanning, det samme gjelder drift av helsevesenet. Politikere og helseledere fremhever naturlig nok dette som helt sentralt for at vi skal ha et bærekraftig helsevesen fremover. Tematikken er også problematisert som en del av kritikken mot privatisering av helsetjenesten.

I tråd med disse prinsippene springer Kloke valg-kampanjen ut fra et internasjonalt initiativ og Norge jobber aktivt med dette. For eksempel skal det ikke tas prøver eller iverksettes behandlinger det ikke er klinisk indikasjon for. I all utredning, diagnostikk og behandling må en kost-nyttevurdering gjøres, enten det dreier seg om penger, personell eller andre ressurser. Kun screeningprogrammer avviker fra dette prinsippet, men så er disse også grundig diskutert og vurdert før de igangsettes.

Vi trenger individuell tilpasning

Vi vil påstå at dette ikke er tilfredsstillende ivaretatt innen psykisk helse. Nasjonale og lokale retningslinjer så vel som faglig kultur mange steder har hovedfokus på å gjennomgå mengder med spørreskjema og evt. ta standardiserte prøver av pasientene – helt uavhengig av en klinisk vurdering. Inspirasjonen til dette er ofte akademiske, designede forskningsprosjekter for store grupper av individer og troen på at vi må avdekke alt med en gang.

Vi bør i psykisk helsevern - som i spesialisthelsetjenesten ellers og i allmennmedisin - ta utgangspunkt i pasientens konkrete plager her og nå. Basert på klinisk kompetanse bør vi samle tilstrekkelig informasjon og gjøre nødvendige diagnostiske og differensialdiagnostiske avveininger. Så må vi avklare hvor pasienten best kan få hjelp og iverksette dette. Nå fokuserer man på å gjennomgå et forhåndsdefinert sett av spørreskjema (kalt «instrumenter» eller «verktøy») og sette diagnoser basert på svarene på spørreskjema. Dette er riktig tilnærming i forskningsprosjekter på gruppenivå, men kan bli riv ruskende galt på enkeltindivider i klinikken. Som klinikere blir vi mest opptatt av å ha fylt ut stort nok antall spørreskjema, ikke av å gjøre en persontilpasset, individuell klinisk vurdering. Vi stoler ikke lenger på klinisk og anamnestisk informasjon.

Dels blir pasientene frustrert over mengden upersonlige spørsmål og fravær av individuell tilpasning. Dels blir de skuffet hvis de ikke «får 20 timer utredning slik de har lest at det skal være» for tilstander man klinisk - og med en god henvisning fra fastlege - avklarer på en time. Det forventes at psykiatere skal bruke mengder av tid på å stille spørsmål fra spørreskjema når de med sin kliniske kompetanse kan avgjøre aktuell problematikk på 45 minutter. (Tar man feil kan man jo senere snu, som alltid). Dette vil vi hevde er sløsing med spesialistens tid, med påfølgende frustrasjon.

Alt krever ikke behandling

Også når det gjelder behandling er det innen psykisk helse tradisjon for - og ofte forventning om - langvarige «terapier». Enkelte tilstander behøver kortere eller lengre tids psykoterapi. Det er imidlertid nå en betydelig forventning i deler av befolkningen om at man skal ha egenutvikling og vanlige mellommenneskelige samtaler som del av gratis offentlig spesialisthelsetjeneste.

Mange har en forventning om at de skal lete etter traumer som årsak til at man er lei seg, og tenker at et barndomstraume må ligge bak en depresjon. At det er bra med åpenhet om psykiske plager i samfunnet misforstås som at «alle bør gå til psykolog». Det utvikles psykoterapiprogrammer for tilstander som kanskje ikke er alvorlige helseproblemer i utgangspunktet, og dermed skapes det en etterspørsel. Dette er kanskje en grei nok del av et kommersielt marked, men det må styres bevisst på hvilken måte det skal belastes offentlig helsevesen.

Bærekraftig ressursbruk

Det er ikke bærekraftig at så mye tid og ressurser skal brukes på samtaleserier som ikke er nødvendige. Ofte klarer folk seg utmerket med å snakke med en venn eller familien, snakke med helsesykepleier, tenke litt selv. Videre skal vi være klar over at også psykoterapi kan ha skadelige virkninger og kan bidra til sykeliggjøring, noe som er sterkt underkommunisert. Også medisinbruk, trygdeordninger, laboratoriebruk og billeddiagnostikk i psykisk helsevern et felt som må håndteres med tilsvarende bevissthet.

Vi er nå inne i en opptrappingsplan innen psykisk helse, men vi trenger også en plan for effektivisering og bærekraftig bruk av ressurser. Vårt råd til helsemyndighetene er å se til kloke-valg kampanjen nasjonalt og internasjonalt. Regjeringen har også mottatt rapporten «Forenkling og forbedring» som bidrar i samme retning. Vi oppfordrer alle profesjoner og brukerorganisasjoner til et felles løft for en god offentlig helsetjeneste slik at de som er syke får riktig hjelp raskt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Forfattere:

Solveig Klæbo Reitan, styremedlem og nestleder, Norsk psykiatrisk forening (Npf)

Sharham Shagyani, styremedlem Npf

Ulrika Larsson, styremedlem Npf

Melissa Weibell, styremedlem Npf

Elisabeth Mork, styremedlem Npf

Niclas Halvorsen, styremedlem Npf

Kristina Norheim Lorentzen, styremedlem Npf

Marinne Smetop, styremedlem Npf

Lars Lien, leder Npf