Regjeringen kutter midt i en muskel- og skjelettkrise

Muskel og skjelettplager er en av de største årsakene til sykefravær og uførhet i Norge. Rygg og nakkeplager går igjen i både statistikken og i møtet mellom folk og helsetjenesten. Når en diagnosegruppe koster så mye, burde det være åpenbart at vi trenger mer kunnskap i førstelinjen, ikke mindre.

Likevel er det nettopp dette feltet som nå rammes av en serie politiske grep som til sammen svekker både helsedata, forskning, videreutdanning og rekruttering.

Fra refusjonskutt til symbolpolitikk

I løpet av kort tid har kiropraktorene opplevd en tredelt innstramming. Først ble refusjonen kraftig redusert. Deretter foreslo regjeringen å fjerne kiropraktorene helt ut av folketrygden. Etter sterke reaksjoner endte man med en “videreføring” av ordningen, men med refusjon på fire kroner per konsultasjon.

Fire kroner er ikke et reelt finansieringsgrep. Det er en teknisk løsning for å opprettholde rapportering av KUHR-data. Pasientene merker ingenting, kiropraktorene gjør i praksis dugnadsarbeid for å levere helsedata til staten. At ordningen først beskrives som avviklet og deretter som videreført, viser hvor inkonsekvent politikken overfor profesjonen har vært.

Fondet kiropraktorene selv har bygget opp

I over 20 år har kiropraktorene gjennom refusjonsordningen bidratt til Fond for etter- og videreutdanning av kiropraktorer. Dette har vært hovedmotoren for forskning, etter- og videreutdanning i profesjonen. Fondet har finansiert doktorgrader, registerstudier og masterløp innen blant annet diagnostisk ultralyd, idrettsmedisin, barne- og ungdomskiropraktikk og rehabilitering.

Dette er ikke «goder til en profesjon», men investeringer i bedre kvalitet og pasientsikkerhet for en pasientgruppe som koster samfunnet dyrt. Likevel avvikles fondet nå gjennom en budsjettavtale, til tross for at det tidligere ble signalisert at det skulle videreføres.

Når en profesjon har vært med å bygge opp et slikt fond over to tiår, oppleves det som et alvorlig brudd på tilliten når staten plutselig fjerner det uten reell konsekvensutredning.

Data inn, kunnskap ut

Regjeringen har fremhevet betydningen av helsedata og registerforskning på kiropraktorområdet som begrunnelse for å beholde dem i folketrygden. Refusjon på fire kroner er begrunnet nettopp med at staten vil sikre fortsatt tilgang på KUHR-data.

Samtidig kuttes finansieringen av fondet som har gjort det mulig å omsette disse dataene til konkret forskning og fagutvikling. Resultatet er at kiropraktorene i praksis blir rene dataleverandører, mens motoren som sørger for ny kunnskap og bedre praksis stoppes.

Dette er et politisk paradoks: Man sier at helsedata er avgjørende for god prioritering, men svekker ordningen som gjør dataene nyttige.

Konsekvenser for pasienter og rekruttering

Når fondet forsvinner, risikerer vi at forskningsprosjekter stoppes, og at videreutdanningstilbud bygges ned. Det betyr færre behandlere med oppdatert spesialistkompetanse, svakere kvalitetsforbedring og tregere innføring av ny kunnskap i klinikken.

For pasientene er dette svært konkret. De møter behandlere som kunne hatt bedre verktøy, mer oppdatert kunnskap og mer spesialiserte løp, men som nå får færre muligheter til faglig utvikling. På toppen av det hele sender signalene om kutt, usikkerhet og svekkede ordninger et tydelig negativt budskap til alle som vurderer kiropraktoryrket.

I en tid der vi roper etter mer helsepersonell, velger man altså å gjøre en viktig profesjon mindre attraktiv.

Stortinget bør rydde opp

Stortinget grep tidligere inn og sørget for at kiropraktorene ikke ble tatt helt ut av folketrygden. Nå er det behov for et nytt grep.

For det første bør det gjennomføres en reell konsekvensutredning av hva avviklingen av Fond for etter- og videreutdanning av kiropraktorer betyr for forskning, kompetanse og pasientsikkerhet. For det andre bør kuttet reverseres, og det bør sikres en langsiktig modell for finansiering av forskning og videreutdanning innen muskel og skjelett.

Dette handler ikke om at én profesjon ber om særbehandling. Det handler om hvorvidt vi mener alvor når vi snakker om kunnskapsbasert helsetjeneste, aktiv bruk av helsedata og behovet for å styrke førstelinjen der mange av de store pasientgruppene faktisk møter helsevesenet.

Ingen oppgitte interessekonflikter