Er jobben min bare tull?

Da jeg byttet jobb i juni var det blant annet for å komme tettere på de som jobber med helse- og omsorgstjenester. Etter mange år i helseforvaltningen der det jobbes med rammer og retning, ønsket jeg å jobbe nærmere folk som hver dag utgjør en forskjell for brukere og pasienter. Og her jeg sitter på det nye kontoret mitt i Stiftelsen Signo, ser jeg hver dag hvordan kollegaene mine bidrar til at mennesker får bedre liv. Det får meg til å undre. Skulle jeg tatt ønsket mitt om å komme tettere på tjenestene enda mer på alvor, og faktisk begynt å jobbe i helse- og omsorg selv? Hvem får egentlig et bedre liv som følge av min hamring på tastaturet?

Når kommunikasjon blir skyteskive

Og jeg er ikke den eneste som undrer over hva som egentlig skaper verdi i helse- og omsorgssektoren.For det pågår en offentlig debatt om kommunikasjonsarbeidets plass og nødvendighet. Det var i mai Rødt-politiker Mímir Kristjánssonstartet debatten om oss kommunikasjonsfolk. Trenger man virkelig så mye kommunikasjonsfolk, særlig i staten? Debatten dukket opp igjen flere steder under Arendalsuka, da også med mer problematisering av hvordan enkelte grupper kan kjøpe seg hjelp fra kommunikasjonsbyråer til å påvirke politikk og samfunnsutvikling, mens andre står uten ressursene til å benytte disse virkemidlene.

Bullshit eller bærebjelke i demokratiet?

Begrepet «bullshitjobb» blir brukt, og refererer til en type arbeid som anses å være meningsløs eller unyttig, og som ikke bidrar til samfunnet på en meningsfull måte. Kristjánsson koblet tullejobbene direkte til mangelen på folk i helsetjenesten: Kanskje unge heller burde velge helse og omsorg fremfor å bruke karrieren på «ingenting». Ikke uventet møter Kristjánsson og hans meningsfeller sterk motstand fra både kommunikasjonsbransjen og akademia.

–Kommunikasjon er helt fundamentalt for at demokratiet skal fungere, uttalte Øystein Pedersen Dahlen, dosent i strategisk kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. Anne-Lise Mørch von der Fehr, leder i Kommunikasjonsforeningen, dokumenterte sammen med flere kommunikasjonsdirektører i offentlig sektor hvordan kommunikasjonsfolk bidrar til åpenhet, tillit og forståelse i samfunnet.

Klarspråk gir gevinst - også i helse

Kommunikasjonsarbeid er blitt en integrert del av jobben som gjøres i helse- og omsorgssektoren. Gjennom arbeid med for eksempel klarspråk i innkallingsbrev, bidrar kommunikasjonsfolk til at både flere møter opp, og ikke minst møter forberedt til avtalte timer. Ressursene brukes mer effektivt til samfunnets beste. Helsenorge.no er et annet eksempel. Gjennom arbeid med brukervennlighet og kvalitetssikret informasjonsinnhold bidrar kommunikasjonsarbeid til at vi som innbyggere kan være aktive deltakere i egen og næres helse, i tråd med helsepolitiske mål. Tullejobb du liksom?

Påvirkningens nødvendige, men ubehagelige rolle

Samtidig handler jobben mange kommunikasjonsfolk også om å få noen til å endre oppfatning. Den litt mer trøblete broren til klarspråk og opplysningstiltak heter påvirkning. For eksempel er det viktig for organisasjonen jeg nå jobber for at ideell sektor har gode rammebetingelser. Ideelle velferdsaktører står for rundt åtte prosent av velferdssysselsettingen i Norge. Vi er samarbeidspartnere for det offentlige som fyller små hull i tjenestetilbudet, ofte til grupper med spesielle behov. For oss i Signo handler dette om å levere tjenester i et tegnspråklig miljø. Ideell sektor er verken konkurrenter til det offentlige eller profittdrevet. Likevel nevnes vi knapt i samfunnsdebatten. Rammebetingelsene våre er under stadig press, blant annet fordi pris, skala og standardisering favoriseres i velferdsleveranser.

En del av min jobb handler derfor om å få beslutningstakere til å forstå vårt samfunnsoppdrag og vår rolle i velferdsstaten. Jeg skal bidra til at vi er synlige og tydelige.

Slike eksempler trekkes sjelden frem når kommunikasjonsfaget skal forsvares mot kritikk, kanskje fordi denne måten å bruke kommunikasjon på oppfattes som litt mindre edelt? Men er det egentlig mindre edelt å jobbe for at døve, hørselshemmede og døvblinde skal få motta tjenester på sitt eget språk, enn det er å forbedre innkallingsbrevene til sykehus?

Kampen om hoder og hender

Vi kan slå fast at kommunikasjonsfaget har kommet for å bli, og at vi som jobber med det ikke har tullejobber. Likevel vil jeg gi Kristjánssons rett i at det er bekymringsfullt at flere tilsynelatende vil jobbe med kommunikasjon enn i helse- og omsorgsyrker. Søkerlistene til kommunikasjonsjobber kan ha godt over hundre navn. Stillinger i helse og omsorg må ofte lyses ut flere ganger. Vi kjenner alle til hvordan behovet for arbeidskraft vil øke de kommende årene. Derfor er det gledelig med en sterk økning i søkertallene til sykepleieutdanningen i 2025. Men diskusjonen er på feil spor når den dreier seg om enten–eller. La oss heller snakke med om hva som skal til for at vi skal kunne fortsette å øke søkertallene til helse- og omsorgsyrkene. Det å gå i strupen på kommunikasjonsfolk, er neppe løsningen.

Kommunikasjon er en del av løsningen

Når jeg sitter her på kontoret og ser kollegaene mine gjøre en forskjell for brukere og pasienter, minner det meg på at også min rolle har verdi. Effekten er ikke alltid like umiddelbar, men det handler om å legge til rette for at andre kan utgjøre en forskjell i folks liv. Kanskje trengs nettopp mer og bedre kommunikasjon om hva det å jobbe innen helse og omsorg innebærer, for å få flere til å velge studier og jobb i helse- og omsorg? Hvis vi virkelig vil ha flere inn i helse- og omsorgsyrker, bør vi bruke kommunikasjonsfaget som en del av løsningen – ikke stemple det som problemet. For uten god kommunikasjon blir det også vanskelig å rekruttere, beholde og motivere dem som trengs mest.