Hvor skarpt bør vi skille mellom kvinnehelse og mannshelse?

NÅR VI SNAKKER OM KVINNEHELSE OG MANNSHELSE forstår vi umiddelbart at det handler om forskjeller i helse mellom kvinner og menn. Men hva er egentlig kvinnehelse og hva er mannshelse? Og hvor relevant er det at vi skiller mellom kvinne – og mannshelse? Vår påstand er at bestemte sider ved både kvinners og menns helse marginaliseres, men ofte på ulikt vis.

NOUen «Den store forskjellen» kom i mars 2023. Utredningen pekte på fire områder der den manglende anerkjennelsen av kjønns betydning for helse er særlig fremtredende: For det første, hevdet utvalget, har kvinners helse lav status. For det andre så fører mangelfull samordning til dårligere helsetjenester. Den tredje utfordringen utvalget trakk fram, er at kunnskapen vi har for eksempel fra forskning, ikke når frem til tjenestene grunnet manglende «kunnskapsbro». Sist, men ikke minst hevdes det at kvinners beskrivelser av egne helseplager får lite gjennomslag i utforming av politikk og tjenester.

BIOLOGISKE FORSKJELLER. Kjønnsforskjeller i helse tilskrives stadig oftere at medisinen er kjønnsblind, det vil si at man overser biologiske forskjeller i utvikling av diagnostikk, behandling og medikamenter. For eksempel peker Kvinnehelseutvalget på at mye medisinsk forskning kun er utført på menn. At kvinner ikke er inkludert i utvalget i medisinske forsøk, fører i praksis til at kvinner må ta medisiner som er godkjent basert på forskning på menn. Det er ikke vanskelig å se problemet med dette. Samtidig har forskere på FHI lansert hypotesen om at gutter biologisk sett modnes senere enn jenter, og at de derfor bør ha utsatt skolestart slik at risikoen for dårlig helse og utenforskap blant gutter og unge menn reduseres.

MÅ IKKE OVERSES. Det sterke fokuset på kvinnehelse har med andre ord fått enkelte forskere til å ta til orde for at menns helse heller ikke må overses. Blant annet er menn overrepresentert i de dominerende årsakene til for tidlig død i Norge. Det vil si hjerte- og karsykdommer, kreft, ulykker og selvmord. Flere allmennleger har derfor tatt opp at menn burde gå oftere til legen i forebyggende øyemed. Grunnen til at menn ikke går til legen, snakkes det mindre om. Likevel er det solid kunnskap om at å ta symptomer på sykdom alvorlig er lite forenlig med gjeldende maskulinitetsidealer. Den sterke, besluttsomme, potente mannen som håndterer alle livets utfordringer, er ikke syk.

Sosial ulikhet rammer både kvinner og menns helse. Kroniske sykdommer rammer uavhengig av kjønn, det vil si at kvinner og menn med dårlig økonomi og magre levekår er særlig utsatte. Når vi sammenligner forskjellene innad i gruppene er sosiale forskjeller likevel større blant menn enn blant kvinner og utjevning av sosiale forskjeller er derfor særlig viktig for menns helse. Samtidig vet vi at når levekårene er dårlige, så øker bruken av rusmidler- og vold, og hovedmønsteret her er at mens menn hovedsakelig er utøverne, er kvinner i flertall blant ofrene.

FORNUFTIG SKILLE. Vår påstand er at et skille mellom kvinnehelse og mannshelse i noen sammenhenger er hensiktsmessig. Det gjelder særlig der biologiske forskjeller er av betydning, slik som effekter av medikamenter, samt sykdommer og tilstander som utelukkende rammer kvinner eller menn. Vi tenker her på underlivskreft og tilstander som endometriose og vulvodyni, samt vaginisme og lipødem. På samme måte er det hensiktsmessig å fokusere på mannshelse i sammenhenger der bestemte sykdommer kun rammer menn. Det er også fornuftig å skille mellom kvinnehelse og mannshelse på områder der samme sykdom rammer kvinner på andre måter enn menn. Hjertehelse er et nærliggende eksempel. Mens hjerteinfarkt er den vanligste årsaken til hjertesvikt hos menn er det langvarig høyt blodtrykk som er den vanligste årsaken til hjertesvikt hos kvinner.

Både kvinner og menns helse marginaliseres, men ofte på ulikt vis. Et for skarpt skille mellom kvinnehelse og mannshelse bør etter vår mening likevel unngås. Istedenfor å rendyrke dette skillet, bør vi også rette blikket mot de sosiale sammenhengene sykdom eller dårlig helse inngår i. Vi bør spørre om det er tilstanden i seg selv som på grunn av overhyppighet hos et bestemt kjønn har lav status og derfor marginaliseres i helsetjenesten og i politiske prioriteringer? Noen ganger er det trolig det, andre ganger ikke. At mange menn har hjerte-karsykdommer har for eksempel ikke medført lav anseelse eller dårlig helsehjelp, tvert imot. Fibromyalgi derimot, som hovedsakelig rammer kvinner, har lenge vært nedprioritert når det gjelder helsehjelp. Poenget vårt er at nedarvede forestillinger om kvinnelighet og mannlighet kleber seg til bestemte tilstander eller sykdommer som igjen får betydning for helsehjelpen som tilbys. Vi mener derfor at både medisinsk og sosial marginalisering av bestemte sykdommer og tilstander er et nødvendig og hensiktsmessig perspektiv å trekke inn. På den måten henfaller vi ikke til polariserte diskusjoner om hvilke(t) kjønn som lider mest, eller forenklede forståelser av hvordan dårlig helse og sykdom erfares og fordeles.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Forfattere:

Tone Dahl-Michelsen, Professor og leder av forskningsgruppen kjønn, helse og samhandling GENDERHEALTH, Fakultet for helsefag, VID

Ragnhild Johanne Tveit Sekse, Spesialist i sexologisk rådgiving, NACS, Kvinneklinikken, Haukeland universitetssjukehus og professor ved Fakultet for helsevitenskap, VID

Gunvor Aasbø, Forsker ved Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Det medisinske fakultet, UIO og post doc ved Kreftregisteret

Kari Nyheim Solbrække, Professor ved Avdeling for tverrfaglig helsevitenskap, Det medisinske fakultet, UIO