Helsesektoren har behov for en bærekraftetikk

FN KALLER DET a triple planetary crisis; tre kriser som er viklet inn i hverandre og som sammen truer grunnlaget for helse og liv på planeten.

Den ene krisen handler om klimaendringer som kommer i form av høyere temperaturer og nye værmønstre, og påvirker økosystemer og ødelegger livsgrunnlaget for mennesker og dyr.

Den andre handler om luftforurensning som ifølge WHO bidrar til at ni av ti mennesker på verdensbasis puster inn luft med farlig høyt nivå av skadelige komponenter.

Den tredje handler om tap av biomangfold, det vil si dyr, planter og økosystemer som forsvinner. Avskoging, overfiske, skogbranner og utbygging er eksempler på hva som bidrar til dette.

MENNESKELIGE INNGREP. Tre kriser som alle peker tilbake på menneskenes inngripen i naturens selvopprettholdende økosystemer og misbruk gjennom grenseløs teknologiutvikling, industrialisering og forbruk.

Mer tørke, hyppige oversvømmelser og ekstrem varme bidrar til underernæring, skader, spredning av tropiske sykdommer, heterelaterte helseproblemer og dødsfall. Millioner av mennesker dør allerede årlig på grunn av dårlig luftkvalitet og fordi tap av biomangfold medfører bortfall av næringsgrunnlaget.

Krisene rammer verdensbefolkningen ulikt. De som i utgangspunktet har minst, bærer også hovedtyngden av helseutfordringene endringene bringer med seg.

OMSTILLING. Ser man på utslippstall for ulike samfunnssektorer, seiler helsesektoren opp som en svært klimauvennlig ‘industri’, med ansvar for nesten 5 prosent av drivhusgassutslippene globalt. Utslippene fordeler seg ulikt, med høyinntektsland som største bidragsytere. Veldig enkelt sagt; produksjon av helse i rike land bidrar til uhelse i fattige land.

Dette er det maktpåliggende å gjøre noe med, også her i Norge.

BÆREKRAFT. Vi trenger en bærekraftig utvikling av helsesystemet. Hva betyr det?

En enkel fortolkning vil innebære at bærekraft forstås som et systems evne til å opprettholde et tilbud, en prosess eller et resultat over tid. Mer omfattende fortolkninger tydeliggjør hva det er som skal bevares og for hvem.

En kjent variant er Brundtland-kommisjonens definisjon av bærekraftig utvikling som «en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få tilfredsstille sine behov». Denne utviklingen fremmes når hensyn til miljø, økonomi og sosial rettferdighet balanseres på en måte som også kommer fremtidige generasjoner til gode.

Hva bør gjøres?

Helsemyndighetene har forpliktet seg til å tallfeste klimagassutslipp i helse- og omsorgssektoren, analysere utfordringer og behov for tilpasninger av helsesystemet til klimaendringer, samt utvikle et veikart for en mer klimavennlig sektor innen 2050.

Utdanningsinstitusjoner legger til rette for kurs og forskning knyttet til bærekraft.

Helsepersonell tar selv tak i utfordringene og jobber frem konkrete løsninger i ulike fagdisipliner for å redusere overforbruk knyttet til overdiagnostisering og behandling

SYSTEMISKE DRIVERE. Samtidig etterlyser klinikerne bedre rammebetingelser for å kunne tilby bærekraftig helsehjelp. Systemiske drivere som pasientenes forventninger, markedsmekanismer og ‘risikoaverse’ retningslinjer undergraver en helhetlig og målrettet tilnærming ved sykehus og fastlegekontorer.

Midt oppe i dette, oppnevner Helse og -omsorgsdepartementet tre nye kommisjoner for å vurdere betingelsene for fremtidens prioriterte helsetilbud. I mandatet står det ingenting om at prioriteringsstrategienes betydning for rettferdig global helse over generasjoner skal undersøkes.

En bærekraftig helsetjeneste er avhengig av samfunnets tillit. Tillit til at helsehjelpen som prioriteres faktisk er til pasientens beste. Tillit til at systemet er helhetlig organisert og koordinert slik at like behov blir behandlet likt uavhengig av personellets personlige motivasjon til å bry seg om konsekvenser for miljøet. Og med planetens kriser for øye, tillit til at systemet aktivt og eksplisitt utformes for å hindre at helse produsert nasjonalt bidrar til andres uhelse globalt.

ETISK RAMMEVERK. For å legge til rette for dette siste, kan det utvikles et etisk rammeverk. Dette bør baseres på empirisk kunnskap om nasjonale og globale helseulikheter, ta høyde for at ulike populasjoner har ulike mulighetsrom for å påvirke egen livssituasjon og formes i tråd med et verdenssyn der menneskers helsebehov sees i sammenheng med planetens ve og vel.

Rammeverket kan så supplere det nasjonale prioriteringsarbeidet og systematisk koordinere og strukturere helse beslutninger på tvers av det politiske-, institusjonelle- og kliniske nivåene.

Fremtidige generasjoners helse bæres oppe av globalt rettferdige beslutninger som fattes nå i lokale, kliniske møter og hensyntar planetens tilstand.

Noe annet har vi verken tid eller råd til. Noe annet er ikke bærekraftig.