Nærhet til helsetjenester er ikke nok

Norsk helsevesen knaker i sammenføyningene på mange områder. Det gjelder både tjenestene som gis i sykehusene, i kommunene og ikke minst samhandlingen mellom dem. Med demografiske endringer, mange flere eldre, mangel på personell og strammere økonomi diskuteres det nå hvordan helsetjenestene skal reformeres for fremtiden.

Spørsmålet nå er om vi fortsetter å «flikke» på dagens system eller om vi faktisk tør å endre det.

De fleste innbyggere har liten kunnskap om hvordan helsetjenesten er organisert, eller hvem som har ansvar for hva. De lever med konsekvensene av systemet slik det er i dag.

Det svikter i overgangen

For innbyggerne er det vanskelig å finne frem. De opplever at ventetidene kan være lange. At én del av tjenesten ikke vet hva den andre gjør. At ingen ser hele situasjonen, eller hvordan ting henger sammen.

Særlig svikter det i overgangene. Når pasienter sendes hjem fra sykehus, men hjelpen hjemme ikke er klar. Når oppfølging eller rehabilitering må etterlyses. Når ingen har ansvar for å holde i forløpet. Da havner ansvaret som regel i fanget på pasienter og pårørende.

Slik kan det ikke være. Det er ikke en helsetjeneste i verdensklasse verdig.

Det er ingen liten oppgave Helsereformutvalget har fått.

Helsetjenesten må endres

Dessverre er det ikke alltid innbyggernes perspektiv kommer høyest på arbeidslisten. Sterke krefter vil beholde dagens modeller fordi de mener de fungerer for sitt avgrensede ansvar og behov. Behovet for å bestemme selv kan bli sterkere enn viljen til å endre seg. «Slik har vi alltid gjort det» blir svaret på fremtidens utfordringer.

Men status quo holder ikke lenger.

Norge endres, og helsetjenesten må endres med oss. Vi skal i større grad få helsehjelp og oppfølging nær hjemmet. Eldre skal bo hjemme lengst mulig, pasienter skal raskere ut av sykehus, og mer behandling skal skje hjemme. Sykehusenes fagressurser må brukes klokt i et langstrakt land og kommunene må våge å se realistisk på hva de skal møte i årene som kommer.

Fortellingen innbyggerne får høre må stemme med virkeligheten de møter.

Uten berøringsangst

Sannhetens øyeblikk er alle møtene med helsetjenestene hver dag, hele året, over hele landet. Det er her tilliten vår bygges – eller svekkes. Ikke i planer om hvordan vi ønsker at det skal være.

Derfor trenger vi et reformutvalg som ikke har berøringsangst for vanskelige temaer.

Vi trenger ikke bare beskrivelser av problemene, eller nye oppfordringer om bedre samarbeid. Det har vi hørt lenge.

Vi trenger et utvalg som tør å spørre: Hvordan må helsetjenesten organiseres for faktisk å gi trygghet for folk og kan det skje på en likeverdig måte i hele landet?

Noen oppgaver må løses på en annen måte enn i dag. Kommuner må samarbeide mer forpliktende. Noen tjenester må samles i større fagmiljøer. Staten må være tydeligere ovenfor innbyggerne om hva de faktisk skal kunne forvente.

Slike forslag til endringer kan være krevende. Men det vil bli mer krevende å la være.

Nærhet er viktig. Men nærhet er ikke nok hvis hjelpen er for svak. En tjeneste kan være lokal, men likevel ikke tilgjengelig. Den kan være nær, men likevel utrygg. Den kan være riktig på papiret, men ikke fungere for den som trenger hjelp.

Fremtidens helsetjeneste må bygges på virkeligheten

Virkeligheten er at behovene øker, og at det blir færre ansatte per pasient. Noen kommuner vil få store problemer med å klare alt alene, og forskjellene kan bli større hvis vi ikke gjør noe.

Derfor må vi tørre å prioritere.

Når ressursene blir knappere, må vi være ærlige om hva folk faktisk skal kunne regne med – og hvordan vi best organiserer tjenestene for å få det til.

Som representanter for pasienter, brukere og pårørende i alle aldre og livsfaser ønsker vi å ivareta både dem som trenger helsetjenestene av og til, og dem som trenger dem hver dag, hele året, i deler av eller hele livet.

Vi har en stemme i referansegruppen for utvalget. Her vil vi bruke den til å oppfordre Helsereformutvalget til

• En langt mer tydelig og forpliktende ansvarsplassering i og av tjenestene. Særlig er dette viktig for tjenester som i dag «deles» av kommuner og sykehus
• Å gi pasienter og pårørende reelle muligheter og konkrete verktøy for å kunne forvalte sitt ansvar og oppfølging av egen og næres forløp

For helsetjenesten er ikke til for systemet. Den er til for oss som innbyggere.

Vi trenger en helsetjeneste som også virker i fremtiden – for hele befolkningen, i hele landet.

Det kan kreve at noen tør å endre.

Vi heier på at dere tør.

På vegne av pasient-, bruker- og pårørenderepresentanter i referansegruppen til Helsereformutvalget:

Lilly Ann Elvestad, generalsekretær FFO (leder referansegruppen)

Anita Vatland, generalsekretær Pårørendealliansen

Robin Kirknes Andreassen, fagrådgiver, Pårørendealliansen Ung

Nora Thunem, rådgiver Unge funksjonshemmede

Berit Brørby, leder, Rådet for et aldersvennlig Norge

Magne Wang Fredriksen, generalsekretær LHL

Tone Jevari, leder bruker-ROP

Trine Wigtil, SAFO

Orkidee Farzehsaeid, Ungdomsråd

Ingen oppgitte interessekonflikter