En helsereform løser ikke alt

Regjeringen satte i høst ned helsereformutvalget. Innen 1. november 2026 skal vi utrede og foreslå modeller for å sikre en sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste de neste tiårene.

Vi kommer til å forslå endringer i organisering, styring og finansiering for å bidra til gode tjenester for alle også i framtiden. Men de økende behovene og de knappere ressursene innebærer noen begrensninger som vi ikke kan organisere oss bort fra.

Behov for prioritering

I Norge har vi svært gode helse- og omsorgstjenester. I tiårene som kommer vil behovene for tjenestene øke mye, mens veksten i helsepersonell og andre ressurser vil være lavere. Mens vi i dag er 4,3 personer i yrkesaktiv alder per person over 80 år, vil vi i 2060 bare være 2,3. Distriktene rammes først og hardest.

Det er en grunnleggende verdi at alle innbyggerne får nødvendige helse- og omsorgstjenester uavhengig av personlig økonomi, og i Norge finansierer vi derfor i hovedsak disse velferdstjenestene via skatteseddelen.

Det er lett å finne gode argumenter for å bruke mer penger på helse. Utvidede pasientrettigheter, dyrere legemidler eller ny behandlingsteknologi – alt dette fremstår som viktige og riktige tiltak. Men rammene for helse- og omsorgstjenestene fastsettes av våre demokratiske organer, først og fremst Stortinget og kommunestyrene. De kan ikke prioritere alt. Ønsket om større budsjetter og videre rettigheter vil alltid være til stede, uansett modell. Det er derfor ikke en svakhet ved en modell at den holder seg innenfor de rammene som er demokratisk vedtatt. Tvert imot – det er en styrke.

Vi kan ikke organisere oss bort fra behovet for å gjøre prioriteringer, men måten vi organiserer oss på kan avgjøre hvor godt vi utnytter de begrensede ressursene vi har. Helsepersonellet vil alltid måtte håndtere en hverdag preget av vanskelige prioriteringer.

Styringssystemer er nødvendig

Utvalget vil bidra til at slike prioriteringer skjer åpent, på en helsefaglig god måte, innenfor demokratisk vedtatte mål og rammer. Da må vi ha gode styringssystemer og indikatorer som viser at tjenestene leverer det de skal. Noen ganger vil gode helse- og omsorgstjenester til befolkningen stå i veien for ønskene enkeltpasienter, pårørende, enkeltmedarbeidere eller fagområder i sektoren har– og da kan det som er et godt valg for samfunnet framstå som et dårlig valg for spesifikke pasientgrupper eller medarbeiderne.

Effektivisering og endring forblir nødvendig

Med knappere ressurser vil behovet for å frigjøre kompetent arbeidskraft i sektoren øke. Vi må slutte med ting som kan være nyttig for enkelte pasienter, for å gjøre noe som er enda nyttigere. Å ta i bruk oppdatert teknologi og infrastruktur kan gi de ansatte bedre støtte i arbeidet og redusere unødvendig tidsbruk. Digitalisering og god bruk av teknologi kan frigjøre tid til de pasientene som trenger det mest. Det vil avhjelpe knappheten på arbeidskraft samtidig som vi får mer helse for ressursinnsatsen. Dette vil kreve økt omstillingsevne, både strukturelt og på individnivå, uavhengig av hvordan vi organiserer tjenestene.

Spenningen mellom nærhetsetikk og konsekvensetikk

Det er et spenningsfelt mellom det enkelte helsepersonells ønske om å gi best mulig hjelp til pasienten (nærhetsetikk), og samfunnets verdigrunnlag der det ofte legges mer vekt på konsekvensetikk (størst mulig nytte, rettferdig fordelt). Ansatte i tjenesten kan oppleve et gap mellom verdiene de selv setter høyest i møtet med sin pasient, og de verdiene styringsmodellene legger mest vekt på. En konsekvensetisk tilnærming kan for eksempel oppleves å prioritere det målbare framfor det som ikke kan måles, og økonomiske hensyn framfor faglige: “Økonomien overkjører faget”. Ingen modell vil løse denne spenningen mellom nærhetsetikk og konsekvensetikk.

Dokumentert effekt

Med knappere tilgang på kompetanse blir det viktigere at helsepersonellet får mulighet til å jobbe på en måte som faktisk gir bedre helse og omsorg. Det holder ikke at en ny behandling er lovende og ikke skadelig - det må være dokumentert, med anerkjente vitenskapelige metoder, at nytten står i forhold til kostnadene. Motsatt finnes det også tiltak som vi vet virker og er kostnadseffektive, men som vi ikke tar i bruk. Og vi må lære oss å slutte med det som ikke har tilstrekkelig dokumentasjon.

Så, hva kan en modell løse?

Utvalget har kartlagt utfordringer for tjenesten i årene framover. Sentralt står pasientens behov for sammenhengende tjenester, god informasjonsutveksling og nødvendig kompetanse. 

Utover våren skal vi arbeide med modeller for å bidra til en sammenhengende og bærekraftig helse- og omsorgstjeneste for framtiden. Vår viktigste jobb er å kjenne og forstå realitetene. Derfor ønsker utvalget å bidra til en åpen debatt om de vanskelige avveiningene våre felles helse- og omsorgstjenester må møte i årene som kommer.