
Overrasket over funnene: - Det mest alvorlige er alt det som går under radaren
Christine Meyer ble overrasket over at det fremdeles eksisterer så store forskjeller mellom kvinners og menns helse, og hvordan kjønn behandles ulikt i blant annet helsevesen og forskning. – Vi må ha en helsetjeneste som er oppmerksom på disse forskjellene, sier hun.
- Vi har oversett den store forskjellen mellom kvinner og menn. Det er hovedkonklusjonen fra Kvinnehelseutvalget, sa utvalgsleder Christine Meyer da hun la frem utredningen «Den store forskjellen» torsdag formiddag.
– Kjønn har betydning for helse.
Til Dagens Medisin sier Christine Meyer at det mest alvorlige funnet i arbeidet med utredningen, er alle helseplagene som rammer kvinner som ikke blir oppdaget og ikke behandlet, og hvilke konsekvenser dette får både for kvinnene selv og samfunnet.
– Det mest alvorlige er kanskje alt det som går under radaren. Alle de sykdommene og lidelsene som er skambelagt, hvor man blir gående år etter år med kroniske lidelser og ikke får en diagnose.
I presentasjonen av utredningen trakk Meyer frem blant annet endometriose og lipødem som eksempler på sykdommer der det tar lang tid å få stilt en diagnose, samt å faktisk få adekvat helsehjelp.
– Et av eksemplene vi fant var at det tok fire år for en kvinne med en hjertelidelse å få en diagnose, og fem år for en kvinne med endometriose.
Penger og systemendring
I utredningen pekes det på følgende forklaringer på at det fremdeles eksisterer så store forskjeller mellom kvinner og menn:
Kvinners helse har lav status, manglende samordning mellom ulike instanser - som igjen fører til dårligere helsetjenester, kunnskap om kvinnehelse og sykdommer når ikke frem, og kvinners stemmer får for lite gjennomslag eller blir ikke hørt.
– Det mest alvorlige er kanskje alt det som går under radaren. Alle de sykdommene og lidelsene som er skambelagt, hvor man blir gående år etter år med en kronisk lidelse og ikke får en diagnose.
Christine Meyer
Utvalget viser blant annet til forskning der leger og sykepleiere rangerer ulike sykdommer i et statushieraki. I toppen ligger typiske lidelser som først og fremst rammer menn, som hjerteinfarkt, hjernelidelser og testikkelkreft, mens anoreksi, angstnevrose og fibromyalgi som gjerne rammer kvinner, ender helt nederst.
Til Dagens Medisin sier Meyer at det må gjøres et arbeid innad i helsesektoren både for å heve statusen for kvinnesykdommer, samt for å tette kunnskapsgapet som åpenbart finnes blant helsepersonell, når det kommer til kvinners- og menns helse, sykdommer og symptomer.
– Jeg tror noe av det skyldes at det mangler kunnskap i tjenesten. At man først og fremst tar utgangspunkt i mannen, og at når det arter seg annerledes hos kvinner så klarer man ikke å fange det opp, sier Meyer og nevner forskjellene i symptomer hos en kvinne med hjerteinfarkt, og en mann.
– Vi må ha en helsetjeneste som er oppmerksom på disse forskjellene.
Meyer mener dette kunnskapsgapet må tettes via utdanningene til helsepersonell. Både grunnutdanning og etterutdanning.

I tillegg mener utvalgslederen at denne kunnskapen også må ut i offentlige portaler, som eksempelvis Helse Norge.
Felles ansvar
I 1999 kom Sundby-utvalgets «Kvinners helse i Norge». Også de pekte på mangelfull og dårlig integrert kompetanse om kvinners helse i helse og omsorgstjenesten.
Meyers utvalg mener situasjonen er den samme i dag. I NOU-en anno 2023 pekes det på at Sundby-utvalget økte oppmerksomheten om kvinnehelse de første årene etter fremleggelsen, men at interessen deretter avtok. Resultatet er at kvinnehelse fremdeles ikke er et prioritert felt.
– Hva skal til for at man klarer å opprettholde en vedvarende oppmerksomhet rundt kvinnehelse denne gangen?
– Noe av det vi tror er viktig er at man får en permanent komite som følger dette opp, slik at det ikke slippes i løpet av noen år. At du får noen varige tiltak som gjennomsyrer tilnærmingen, slik at dette blir en reell prioritet, sier Meyer.
Blant de 75 konkrete tiltakene utvalget foreslår, er nettopp å etablere en nasjonal komité for kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv.
– Hvilke forventninger har du til at kvinnehelse og arbeidet dere har gjort blir fulgt opp?
– Jeg er en litt forsiktig optimist. For det er jo i ferd med å skje noe. Men det må bli noe utover en politisk vilje til å gjøre noe, for den har vært der en stund. Så det vil si at tjenestene også må vise at de prioriterer det, og det må gis rom til å få lov til å prioritere det, sier Meyer og understreker at utvalget kun har gjort den første delen av jobben.
– Det er en viktig jobb det, men det aller viktigste kommer jo nå etterpå.