Jeg tok feil om Ukom. Spørsmålet er om politikerne tør det samme.

PwC la 30. juni 2026 frem sin evaluering av Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet. Konklusjonen er ubehagelig: nytten er moderat og ujevnt fordelt, effektkjeden brytes etter publisering, og kostnaden per rapport er høy. Jeg mener rapporten gir grunnlag for en politisk beslutning, ikke en ny utredningsrunde.

298 millioner kroner. 27 rapporter. 

Ukom har mottatt 298 millioner kroner i perioden 2019–2025 og publisert 27 rapporter, en kostnad på over 8 millioner kroner per rapport. Lønnskostnad per årsverk er høyere enn hos Helsetilsynet, Folkehelseinstituttet, Riksrevisjonen og Statens havarikommisjon. Alene er ikke dette et argument for nedleggelse. Men kostnad må vurderes opp mot nytte, og her halter det alvorlig: kun 5 prosent av helsepersonell har lest en Ukom-rapport, 72 prosent kjenner ikke til Ukom i det hele tatt, og bare 5,7 prosent har opplevd at anbefalingene er innført på egen arbeidsplass.

Modellen passer ikke til helsesektoren

Havarikommisjonsmodellen er skreddersydd for luftfart og sjøfart, sektorer med avgrensede hendelser, få aktører og klare ansvarslinjer. Helse er annerledes: hundretusenvis av møter mellom pasient og tjenesteyter hver dag, spredt over hundrevis av kommuner og helseforetak. En kommisjon som produserer fem rapporter i året, vil aldri kunne dekke dette systemet på en måte som skaper reell endring i praksis. Helsetilsynet har dessuten selv dreiet arbeidet mot en mer lærings- og forbedringsorientert retning, noe som skaper uklar rollefordeling mellom to overlappende spor.

Effektkjeden svikter ikke bare hos Ukom

Det bør nevnes at brutt effektkjede ikke er unikt for Ukom. En studie av statsforvalternes tilsynsrapporter viser at selv rapporter fra en myndighet med reell sanksjonsmakt har «sterk kraft i diagnosefasen», men «svakere funksjon i mål-, plan- og implementeringsfasene» (Bækkevold og Stray). Det er ikke et argument for å la Ukom fortsette som i dag, men et argument for å samle ressursene der forutsetningene for oppfølging faktisk finnes. Når selv Helsetilsynet, med instruksjonsmyndighet, må jobbe med gjennomføringen, er det enda mindre grunn til å tro at en kommisjon uten slike virkemidler skal lykkes bedre.

Overføring til Helsetilsynet er det rette valget

PwC anbefaler at de systemorienterte læringsundersøkelsene overføres til Helsetilsynet gjennom virksomhetsoverdragelse. Jeg støtter dette fullt ut: Helsetilsynet har virkemidlene, mandatet og strukturene som kreves for at anbefalinger faktisk skal bli til endring. Læringsundersøkelsene bør likevel skjermes med egne medarbeidere og klare rettslige rammer, og den faglige kompetansen Ukom har bygget opp må tas vare på.

Tid for politisk mot

Departementet sitter nå med et kunnskapsgrunnlag som er godt nok til å ta en beslutning. En ny utredningsrunde vil ikke gi vesentlig ny innsikt, den vil utsette det ubehagelige. Ukom ble til fordi noen ville lære av feil uten å peke fingre. Det er en god intensjon, men intensjon er ikke nok. Anbefalinger må lande der tjenestene utøves, på sengeposten, i hjemmetjenesten, hos fastlegen. Det skjer ikke i dag.

Jeg innrømmer at jeg tok feil om Ukom. Nå gjenstår det å se om politikerne har det samme motet.