Gladmelding fra Legeforeningen?

FORLEDEN FIKK JEG et brev fra Legeforeningen med den hyggelige beskjeden om at fagforeningskontingenten skulle bli rimeligere.
Og hva var årsaken?
Jeg hadde ingen medisinsk spesialitet og oppebar således ikke retten til medlemskap i noen faggruppe.
Ikke spesialist?
Etter syv år med opplæring i forskning, patologisk anatomi og pediatri ble jeg rettsmedisiner for 24 år siden. Faget er meget allsidig og spenner fra grenselandet mot kriminalteknikk og forståelse for skademekanismer til patologisk anatomi, toksikologi, genetikk og juss.
Rettsmedisineren bruker sin medisinske fagkunnskap i rettens tjeneste. Den klassiske rettsmedisineren bistår politiet på åsteder, utfører obduksjoner, gjør «levendeundersøkelser» av ofre for kriminelle handlinger samt av mistenkte gjerningsmenn – og møter som sakkyndig i retten. Hun eller han kan ha spesialkompetanse innen rettsgenetikk, rettstoksikologi, eller innen feltet plutselig uventet spedbarnsdød og barnemishandling.
I flere land har radiologiske teknikker, som CT- og MR-scanning, blitt tatt i bruk i forbindelse med obduksjoner. Det kalles virtuell obduksjon, eller «Virtopsy», og teknikken er uovertruffen til rekonstruksjon av skuddkanaler og skademekanismer generelt. Noen unge rettsmedisinere utdanner seg derfor i radiologi – som en del av utdanningen sin.
Rettsmedisin – eget fag
Etter 24 år ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo står én ting klart for meg: Rettsmedisin er like mye en faglig entitet som de to andre fagene jeg har vært innom; patologisk anatomi og pediatri.
Trenger vi så en medisinsk spesialitet i Legeforeningens forstand? Ja, ikke minst på grunn av rekrutteringen av unge kandidater til faget.
Den eneste måten å kvalifisere seg som klassisk rettsmedisiner på i Norge er gjennom en doktorgrad – alle stillinger i faget er universitetsstillinger – og gjen-nom å lære faget i et mester–svennforhold ved siden av arbeidet med doktorgraden. Denne formen for opplæring er krevende fordi den innebærer at kandidaten må arbeide dobbelt. I vår tid, da legeyrket har blitt mer familievennlig, er dette ikke mulig for de fleste.
Sertifisering
Norsk Rettsmedisinsk Forening har de siste femten årene arbeidet for å få opprettet en egen spesialitet i klassisk rettsmedisin. Ved foreningens forrige kontakt med Legeforeningen, svarte daværende president Hans Kristian Bakke at vi fikk begynne selv «bottom up»; sette opp en utdanningsprotokoll – som i løpet av en periode av fra fem til fem og et halvt år – kan føre til en sertifisering.
Dette har vi gjort, og vi bygger på de kravene som er formulert av European Council of Legal Medicine (ECLM).
Til nå har ti kandidater oppfylt kravene, og ytterligere tre nærmer seg sertifisering. Det blir opp til retten å avgjøre om de vil legge vekt på en slik «bottom up»-sertifisering.
Sist i Norden
I likhet med Tyskland, England og de fleste europeiske landene, har Sverige og Finland hatt en egen spesialitet i rettsmedisin i mange år. Danmark fikk det nylig. Nå burde det være Norges tur, og Norsk Rettsmedisinsk Forening håper på støtte fra Den norske Legeforening.
Merinntekten for Legeforeningen, i form av økt medlemskontingent, blir riktig nok beskjeden: Vi er ikke mer enn 10–20 fagrettsmedisinere i landet.
For rekrutteringen av unge kandidater til rettsmedisinen vil imidlertid en spesialitet være avgjørende. Kvalitetssikring av utdanningen vil dessuten bety en sikring av den faglige standarden og dermed være viktig for rettsikkerheten.
  
TORLEIV OLE ROGNUM
er dr.med. og professor ved Rikshospitalet
Legeliv, Dagens Medisin 29/07