Legeforeningen må skille mellom fagforeningsinteresser og faglighet

I 2022 ble det publisert en artikkel som viste at det å ha samme lege over lang tid var forbundet med 25 prosent redusert dødelighet. Dette viste altså at kontinuitet i lege-pasient-forholdet, som Legeforeningen lenge har holdt fram som en kjerneverdi, var svært viktig. Legeforeningen hyllet forskningen, og tildelte artikkelforfatterne en pris for sitt arbeid. 25 prosent reduksjon i dødelighet var et utrolig resultat. Kanskje litt for utrolig. For var det virkelig slik at det å ha samme fastlege over tid hadde større betydning for pasientens helse enn røyking? Eller kunne det tenkes at sammenhengen kunne forklares av at enkelte pasienter med mindre stabilt liv og mer helseutfordringer også skifter lege ofte?

I 2024 kom en ny studie som viste at dersom man tok høyde for dette, var det ikke noe som tydet på at det skulle være livsforlengede å ha samme fastlege over tid. Denne studien ble imidlertid aldri løftet fram på samme måte av Legeforeningen. Forfatterne fikk aldri noen pris. Tvert imot har tidligere legeforeningstopper fortsatt å hevde at kontinuitet i fastlegerelasjonen reduserer dødelighet, og i praksis ignorert den nye studien.

Det må understrekes at den opprinnelige studien hadde mange kvaliteter. Den var et viktig arbeid som absolutt fortjente honnør. Men Legeforeningen var så begeistret for resultatene at de ikke evnet å se de åpenbare svakhetene.

Lite konkret kritikk

Vi har nylig publisert forskningsresultater om et annet tema, og påviser en del ulemper knyttet til hvordan vi honorerer fastleger som jobber i næringsdrift. Næringsdrift har lenge vært Legeforeningens foretrukne modell. Omtrent fire av fem fastleger er næringsrivende, mens resten er kommunalt ansatte og jobber i hovedsak for fastlønn. I korte trekk finner vi sterke sammenhenger mellom fastlegenes inntjening og pasientenes forbruk av medikamenter og undersøkelser. Jo mer fastlegen tjener, jo høyere forbruk har hver av pasientene av antibiotika, B-preparater og MR-undersøkelser. Og når vi sammenligner leger som jobber for fastlønn og leger som jobber i næringsdrift, finner vi store forskjeller: Pasientene til leger i næringsdrift bruker 14 prosent mer antibiotika, 42 prosent mer B-preparater, og de får 10 prosent flere MR-undersøkelser. De har også seks prosent flere sykepengedager, hvilket alene kan utgjøre en ekstrakostnad på flere milliarder kroner. Det ser altså ut til at finansieringsformen – og måten takstsystemet er innrettet – kan bidra til at vi får mer av det vi bør ha mindre av.

Insentivene i normaltariffen trekker altså i motsatt retning av målene i Legeforeningens «Gjør kloke valg»-kampanje, en kampanje som blant annet arbeider for mer tilbakeholden bruk av antibiotika og bildeundersøkelser. Mekanismen er trolig det at legenes takstsystem belønner det å ha mange, kjappe konsultasjoner. Det å si «nei» til forespørsler fra pasienter kan ta lengre tid og dermed være mindre lønnsomt, og høy medisinsk aktivitet i seg selv kan dessuten medføre økt risiko for medisinsk overaktivitet.

Man skulle tro at Legeforeningen var svært interessert i disse resultatene. I stedet fremstår Legeforeningen som mer opptatt av å finne svakheter ved forskningen. Men de er på ingen måte konkrete i sin kritikk.

I Dagens Medisin stiller Legeforeningen spørsmålstegn ved «premissene og vurderingene forskerne har gjort», uten å konkretisere hvilke premisser eller vurderinger de synes er problematiske. De skriver at Stefan Hjörleifsson i et intervju i Aftenposten peker på «forhold som er svakt dokumentert i rapporten». Men dette stemmer ikke. Ingen av hans uttalelser peker på forhold som skulle være svakt dokumentert. I det hele tatt er kritikken fra Legeforeningen diffus og overfladisk.

Må skille mellom lønnskamp og fagutvikling

Vi har full forståelse for at en fagforening primært skal være opptatt av å beskytte egne medlemmers interesser. Men Legeforeningen er i utgangspunktet ment å skille mellom den delen av foreningen som skal arbeide for fastlegenes lønns- og arbeidsvilkår (Allmennlegeforeningen) og den delen som skal arbeide med fagutvikling og medisinskfaglige spørsmål (Norsk Forening for Allmennmedisin). Avgrensningen mellom de to avdelingene kan noen ganger være uklar, og det blir ikke tydeligere når representanter fra begge avdelinger nå går sammen om å skrive kronikk om vår forskning.

En slik sammenblanding er særlig problematisk i en sak der vi nettopp peker på at det kan finnes et motsetningsforhold mellom legenes økonomiske interesser og hva som er medisinsk god praksis. Legeforeningen burde for fremtiden gjøre et tydeligere skille mellom fagforeningsspørsmål og medisinskfaglige saker.

Vi diskuterer veldig gjerne betydningen av forskningsresultatene, hvordan de skal tolkes og hvilke konsekvenser de eventuelt bør få. Men Legeforeningen synes ikke villig til å forholde seg til denne nye kunnskapen om at dagens finansieringsordning har utfordringer. Det er synd. For vår forskning kunne vært et viktig bidrag til arbeidet med å oppnå målene i «Gjør kloke valg»-kampanjen. Og dette kunne vært gjort gjennom noen moderate justeringer av normaltariffen som vi tror vil kunne møte noen av de nevnte utfordringene på en bedre måte enn hva dagens takstsystem gjør.

Vi må minne om at det ikke er forskning som ligger til grunn for hvordan takstsystemet er blitt utviklet gjennom årene. Dagens takstsystem er fremforhandlet av Legeforeningen, og lønnskamp har altså vært en primær driver i formuleringen og utviklingen av takstene. Når vi finner tydelige sammenhenger mellom inntjening og uheldige utfall for pasienter og samfunn, kunne man forvente at kunnskapen ikke så lettvint ble avskrevet, men heller ble ansett som relevant for Legeforeningens videre arbeid.

For at Legeforeningen fortsatt skal fremstå som en troverdig aktør i medisinske spørsmål, bør de ta tre konkrete grep.

1. Legeforeningen bør være tydeligere på hvorvidt de uttaler seg som fagforening eller som medisinskfaglig aktør.

2. Legeforeningen bør vise at de er åpne for å ta til seg ny kunnskap, selv når kunnskapen går på tvers av foreningens politiske standpunkt. Og de bør unngå å favorisere videreformidling av forskning som sammenfaller med medlemmenes næringsinteresser.

3. Legeforeningen må gjerne engasjere seg i metodekritikk, men engasjementet bør ikke være selektivt, og iveren etter å kritisere bør ikke korrelere med foreningens egne politiske standpunkt.

Ingen oppgitte interessekonflikter