Medbestemmelse? Ikke i praksis

Hjemmesykepleieren kommer på døra di for å gi deg medisiner. Du skal ha en hvit og en rød pille to ganger om dagen. Kunne det vært greit å vite hvordan dette er bestemt? Slik beskriver en eldre person hvordan hen var involvert i prosessen med å søke om hjelp med medisiner fra hjemmesykepleien: «Det var ikke jeg som søkte om hjemmesykepleie. Jeg vet ikke hvem. Jeg var på sykehuset et par dager, og så på sykehjemmet. Det var antagelig de som ordnet det.»

Hvor mye har eldre å si når de får vedtak om hjemmesykepleie?

Riksrevisjonen har tidligere kritisert manglende involvering av pasienter i tildeling av kommunale helsetjenester. Vår ferske studie bekrefter at dette fortsatt er en utfordring – særlig når det gjelder hjelp til håndtering av legemidler.

Lite reell dialog

Senter for omsorgsforskning, midt, har fulgt ni hjemmeboende eldre i ulike kommuner som nylig fikk vedtak om legemiddelhåndtering i en studie. Gjennom 35 intervjuer med eldre personer, deres hjemmesykepleiere, en fastlege og ansatte i kommunen som har i oppgave å behandle søknader om hjemmesykepleie, samt analyse av 15 vedtaksbrev, har vi sett nærmere på hvordan medbestemmelse i forbindelse med individuelle vedtak praktiseres. Kun to av ni hadde søkt om tjenesten selv, og de to hadde fått hjelp fra pårørende eller en ansatt i hjemmesykepleien. De øvrige visste ikke hvordan prosessen startet. Ofte kom vedtaket i kjølvannet av et kort sykehus- eller sykehjemsopphold. Få leste vedtaksbrevene, og brevene inneholdt lite informasjon om hvordan pasienten var involvert.

I praksis opplever flesteparten av de eldre at den daglige tjenesten fungerer godt. De får hjelp med medisiner og opplever god kommunikasjon med hjemmesykepleien, men selve tildelingsprosessen er uklar, og valgmulighetene begrenset. Teknologiske løsninger som multidose og pilledispensere innføres ofte uten reell dialog om alternativer. En saksbehandler beskrev dilemmaet slik: «Brukermedvirkning og brukermedvirkning… Der du skal ha medisiner er det egentlig et spørsmål om du vil ha hjelp eller ikke.»

Blir en formalitet

Brukermedvirkning eller medbestemmelse i helsetjenesten betyr at pasientene får mulighet til å påvirke beslutninger som gjelder deres egen behandling og omsorg, der pasientens erfaringer, ønsker og behov blir vektlagt. Medbestemmelse har vist seg å være positivt for kvalitet og relevans av tjenesten, økt pasientsikkerhet, styrket selvbestemmelse og rettigheter, og bedre samarbeid og tillitt til helsepersonell.

Konsekvensen er at medbestemmelse blir en formalitet.

Vår studie viser at medbestemmelse er mer teori enn praksis. Vedtakene gir inntrykk av at pasienten er involvert, men i realiteten er det lite rom for påvirkning. Fastleger opplever også avstand til prosessen. På den andre siden fungerer samarbeid mellom hjemmesykepleie og pasient stort sett greit i det daglige gjennom muntlige avtaler.

Hvis medbestemmelse skal være mer enn et ord, må kommunene sikre at eldre får reell mulighet til å påvirke både valg av hjelpemidler og organisering av tjenesten. Det er mulig dette kan være utfordrende når vedtak skal fattes raskt og mange ulike tjenester skal tildeles, men et minimum er å snakke med pasientene og få en bekreftelse på at pasienten har oppfattet hva som kan gis av tilbud og hvilke valgmuligheter som finnes. Det krever tid, informasjon og dialog – ikke bare standardiserte vedtak.

Ingen oppgitte interessekonflikter