Psykomotoriske fysioterapeuter: Stort ansvar uten  handlingsrom

Den helhetlige forståelsen av helse løftes i dag frem som et nytt paradigme i helsetjenesten. For psykomotoriske fysioterapeuter har dette vært kjent gjennom flere tiår. Tradisjonen ble utviklet klinikknært og er senere akademisk forankret. Bare å lese seg opp for de som er interessert; Norsk Psykomotorisk Fysioterapi (NPMF) er en påfallende aktuell tradisjon, forut for sin tid.

Stadig flere aktører fremmer et helhetlig helseperspektiv, noe vi ønsker velkommen. Det er likevel viktig å få frem den kompetansen psykomotoriske fysioterapeuter har som ikke bare gjør dem i stand til å forstå dette perspektivet, men som gir verktøy for å skape endring i praksis.

Psykomotorisk fysioterapi representerer en prosessorientert tilnærming der kropp og psyke forstås i sammenheng. Vi arbeider med sammensatte og langvarige plager – ofte uten «klare» medisinske funn. I praksis har psykomotoriske fysioterapeuter ofte en koordinerende rolle i komplekse pasientforløp.

Likevel, i motsetning til manuellterapeuter kan vi verken sykmelde, henvise til bildediagnostikk eller spesialisthelsetjenesten. Et tankekors, tatt i betraktning våre to faggruppers sammenlignbare utdanningsløp, begge på Masternivå.

Pasienter faller mellom alle stoler

Pasientene våre har ofte langvarige og sammensatte plager. Smerter, angst og depresjon. Hjernetåke, uro, svimmelhet, brystsmerter osv. Rundgang mellom fastlege, spesialisthelsetjeneste og ulike behandlere. Pårørende belastes også. Mange har høyt sykefravær og noen ender etter hvert i uførhet.

I et fragmentert helsevesen blir «ingen objektive funn» ofte en ufrivillig pause. Ute av jobb eller skole. Pasientene overlates til seg selv i et uoversiktlig helsevesen. Symptomene forverres.

Fra et psykomotorisk perspektiv gir «ingen funn» lite mening. Kroppen uttrykker belastning gjennom holdt pust, spenning, holdning og bevegelse. Det er kliniske funn – men det krever kompetanse å vurdere. Vi undersøker kropp og bevegelse, uten å se oss blinde på ett og ett ledd eller kroppsdel.

Vi skulle gjerne møtt opp for disse pasientene før. Organiseringen av helsetjenesten gjør at mange ikke får riktig hjelp til riktig tid.

En uutnyttet ressurs i et system under press

Vi finnes i kommuner over hele landet. Mange av oss har driftsavtaler. Vi holder til i enkelte DPS, poliklinikker, somatiske avdelinger og smerteklinikker m.fl. Det er langt fra systematisk, dessverre.

Samarbeidet med fastlegene er stort sett bra, og NAV etterspør vår kompetanse. Dette skjer imidlertid ofte når arbeidsevnen allerede er betydelig redusert.

Fastlegene jobber under høyt press. Antallet unge som faller utenfor skole og arbeid øker.

Hva fastlegen (eller andre de møter) vet, avgjør hva som skjer videre. Er de heldige, får de hjelp raskt når de trenger det. Er de uheldige, skjer det ingenting.

Det er lite hensiktsmessig at fagpersoner med relevant kompetanse ikke gis større handlingsrom. Det er som om vi står i en akutt krise, men beredskapen vi kan bidra med, kommer ikke på plass. Som om noen ikke har skjønt at det er alvor.

Hva er et paradigmeskifte verdt om vi praktiserer som før?

Kroppslig innfallsvinkel

Informasjon finnes det mer enn nok av.

Endring skjer ikke når pasienten får enda en forklaring, men når kroppen skjønner noe:

Når pusten får mer rom. 

Når spenninger eller mangel på spenninger blir merkbare – og påvirkbare.

Når kroppen ikke lenger bare er et problem, men en ressurs.

Vi erfarer vendepunkter som kan endre forløp. Vi kaller dem «gyldne øyeblikk». Pasientene våre uttrykker ofte undring over at de ikke har kommet i gang med denne behandlingen før.

Behandlingen krever relasjonell kompetanse og evne til å dosere hva den enkelte tåler. Det er særlig viktig hos pasienter med langvarige smerter, traumer eller vedvarende stressaktivering. De må møte noen som skjønner dette.

Veien videre

Skal det såkalte paradigmeskiftet få reell betydning, må det gjenspeiles i hvordan helsetjenesten organiseres. Det innebærer å ta i bruk den eksisterende kompetansen der den trengs. I sykehus, fastlegekontorer, DPS, skoler, i kommuner i tverrfaglige team osv.

Å gi psykomotoriske fysioterapeuter utvidede fullmakter og en tydeligere sentral rolle i pasientforløp kan bidra til å gi hjelp på riktig tidspunkt og avlaste spesialister og fastleger. For pasientene vil det gi kompetanse til å hjelpe seg selv og hindre kronifisering. Det er både pasientene og samfunnet tjent med.

Paradigmeskiftet er allerede her. Spørsmålet nå er om vi er villige til å organisere helsetjenesten i tråd med dette nye paradigmet.

Kan vi slutte med å sparke opp åpne dører og heller ta det videre til neste steg - endre praksis?

Vi er med.

Litteratur:

Bergland, A., Olsen, C. F., & Ekerholt, K. (2018).

The effect of psychomotor physical therapy on health-related quality of life, pain, coping, self-esteem, and social support.

Physiotherapy Research International, 23(4)

Dragesund, T., & Øien, A. M. (2022).

Norwegian Psychomotor Physiotherapy: A scoping review.

Fysioterapeuten, 90(2), 20–35. https://doi.org/10.1002/pri.1891

Thornquist, L. H., & Bunkan, E. H. (1995).

Hva er psykomotorisk fysioterapi.

Oslo: Universitetsforlaget.

Riksrevisjonen mener barn ikke får hjelpen de trenger: – Graverende og bekymringsfullt

Svarer om formen på foretaksmøter