Faller pasientene mellom to stoler?
Min bekymring er hva som skjer i gråsonen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
I DISSE DAGER er det anbudsprosesser i de regionale helseforetakene for kjøp av rehabiliteringsplasser hos private ideelle og private leverandører av rehabiliteringstjenester. Det som er felles for flere av anbudene er at de bærer bud om kutt i rammer og dermed plasser. Som eksempel kutter Helse Vest antall døgn de kjøper med 20 000 – noe som tilsvarer en reduksjon på 27 prosent.
Det er flere årsaker til dette. Helse Sør-Øst skal 26. oktober styrebehandle Regional fagplan for fysikalsk medisin og rehabilitering i Helse Sør-Øst. I høringsutkastet beskriver de at det viktigste målet er at alle helseforetak etablerer et rehabiliteringsfaglig tyngdepunkt og at det opprettes et tverrfaglig team for tidlig rehabilitering som har egne senger. Dette mener jeg er fornuftig.
Min bekymring er hva som skjer i gråsonen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.
REDUKSJON. Det har vært en gradvis reduksjon i antall døgnplasser ved institusjonsbasert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten (hovedsakelig levert av private ideelle og private) men også i oppfølging i spesialisthelsetjenesten. Dette henger mest sannsynlig sammen med føringene som Samhandlingsreformen la opp til da den kom i 2012 og i tråd med det Forskrift om habilitering, rehabilitering og koordinator gir av definisjon på habilitering og rehabilitering i §3:
- Habilitering og rehabilitering skal ta utgangspunkt i den enkelte pasients og brukers livssituasjon og mål.
- Habilitering og rehabilitering er målrettede samarbeidsprosesser på ulike arenaer mellom pasient, bruker, pårørende og tjenesteytere. Prosessene kjennetegnes ved koordinerte, sammenhengende og kunnskapsbaserte tiltak.
- Formålet er at den enkelte pasient og bruker, som har eller står i fare for å få begrensninger i sin fysiske, psykiske, kognitive eller sosiale funksjonsevne, skal gis mulighet til å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse i utdanning og arbeidsliv, sosialt og i samfunnet.
GRÅSONEN. Min bekymring er hva som skjer i gråsonen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Rehabilitering er et vidt begrep som omfatter alt fra høyspesialisert tverrfaglig rehabilitering i spesialisthelsetjenesten til hverdagsrehabilitering og frisklivstilbud i kommunene. La meg starte med kommunene. I den nevnte forskrift § 5 står kommunens ansvar for habilitering og rehabilitering definert. Kommunen skal planlegge sin habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet og ha en generell oversikt over behov for habilitering og rehabilitering i kommunen. Tjenester som inngår i kommunens helse- og omsorgstjenestetilbud, skal integreres i et samlet tverrfaglig re-/habiliteringstilbud. Det er blant annet her jeg er redd for at det svikter i flere kommuner. Det ser vi tydelig i det årlige budsjettarbeidet hvor det stadig foreslås kutt som vil ramme rehabiliteringstilbudet i kommunene. Det sies ofte ingenting om hva rehabiliteringsbehovet faktisk er i den aktuelle kommunen ei heller hvordan innbyggerne skal få det tilbudet de faktisk har behov for.
§ 10 i forskriften sier at det regionale helseforetaket skal sørge for at personer med fast bopel eller oppholdssted i helseregionen tilbys og ytes nødvendig habilitering og rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i og utenfor institusjon. Hva menes egentlig med det? Gjennomsnittlig liggetid i Norge var i 2022 3,9 døgn, noe som er 0,3 døgn kortere enn i 2018. Samtidig har det vært en reduksjon på 9 på prosent pasienter som mottok rehabilitering i institusjon mellom 2018 og 2022.
SMÅ KOMMUNER. Hva skjer med pasientene som skrives ut til kommunene? I Norge har vi 356 kommuner. Av disse er det ifølge SSB sine tall 245 kommuner som har under 10 000 innbyggere. Det sier seg selv at alle kommuner kan ikke klare å ha et like godt rehabiliteringstilbud. Forskriften sier i § 1 at tjenestene skal blant annet tilbys og ytes i eller nærmest mulig pasientens og brukers vante miljø. Hvordan sikre dette samtidig som man skal sikre likeverdige helsetjenester uansett hvor man bor i landet?
I gråsonen mellom det som spesialisthelsetjenesten definerer som sitt ansvar og det som kommunene er i stand til å tilby, befinner det seg mange pasienter med et rehabiliteringsbehov. Hvem tar ansvar for at disse ikke faller mellom to stoler og blir stående uten et tilbud når antall plasser i rehabiliteringsinstitusjoner rundt om i landet står i fare for å bli redusert og enkelte rehabiliteringsinstitusjoner står i fare for å bli nedlagt?
Ingen interessekonflikter oppgitt
