Sykehjemsbeboere betalte en høy pris under pandemien – var tiltakene forholdsmessige?
Hvordan skal vi unngå at sykehjemsbeboere igjen må betale en så høy pris - ved neste pandemi? Fortellingene til pårørende og ansatte ved norske sykehjem synliggjør flere viktige spørsmål som bør diskuteres og avklares.
KORONAUTVALGET HAR på nytt evaluert myndighetenes samlede håndtering av covid-19-pandemien, herunder omikronhåndteringen. Nå er det tid for en åpen og allmenn debatt om den. Rapporten ble overlevert statsminister Jonas Gahr Støre 2. juni 2023. Høringsfristen er 16. oktober 2023.
STENGT NED. I pandemiens første fase ble det innført flere tiltak for å skape og opprettholde sosial distansering i alle landets sykehjem. Beboerne ble isolert fra sine pårørende og medbeboere, ansatte måtte gå med beskyttelsesutstyr som langt på vei gjorde dem ugjenkjennelige. Sosiale og kulturelle aktiviteter drevet av frivillig og ansatte ble stengt ned og beboere mistet tilgang til nødvendige tjenester som fysioterapi og fotpleie. Hensikten var å beskytte sårbare beboere fra å bli smittet av den dødelige infeksjonen i perioden før vaksinen var klar. Men hvilke utilsiktede konsekvenser fikk smitteverntiltakene for beboerne?
AVSTAND. Vår forskning viser at pårørende og ansatte opplevde at tiltakene skapte økt ensomhet, og en generell forverring av helsetilstanden til beboere. Mange beboere med demenssykdom forstod ikke hva som skjedde, og hvorfor deres nærmeste måtte holde avstand eller ikke lenger kom på besøk. På tross av sykehjempersonalets forklaringer, var det vanskelig for mange å forstå «den nye virkeligheten».
De nye reglene for hvor man kunne ferdes og ikke ferdes, skapte store utfordringer – som en sykepleier uttrykte: «Du kan ikke konstant holde fast en beboer som vandrer… og som ikke vet når han eller hun er inne på sitt eget rom eller noen andre sitt rom».
Bruken av smittevernsutstyr som overtrekksdrakter, munnbind og visir ble fremmedgjørende for beboerne. De ble isolert på avdelingen, og i en del tilfeller på sine egne rom. Kommunikasjon med pårørende ble forsøkt tilrettelagt gjennom bruk av nettbrett. Dette var nyttig for noen, men fungerte dårlige for de sykeste beboerne. Mange forstod ikke hvordan teknologien fungerte, og ble forvirret over å høre lyd og se levende bilder av sine nærmeste.
FORFALL. Mange beboere ble i denne tiden utsatt for både kroppslig og mentalt forfall. De små daglige turene rundt om i korridorene på sykehjemmet opphørte for mange, og det ble færre å ha samtaler med. De beboerne som vanligvis fikk hjelp til å vedlikeholde funksjoner gjennom fysioterapi, for eksempel personer med Parkinsons sykdom eller hjerneslag, fikk ikke lengre denne viktige helsehjelpen. Dette ga kroppslig funksjonsfall. I tillegg innførte noen sykehjem i starten av pandemien en maksgrense på 15 minutters tilstedeværelse for ansatte inne på beboeres rom, og tiltak som dusjing måtte utgå.
ENSOMHET. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2021 om lag 40 000 senger i norske sykehjem. I Norge er sykehjemmet det vanligste bostedet i siste delen av livet. De aller fleste lever med omfattende kronisk sykdom og flere diagnoser. De bruker i gjennomsnitt om lag åtte legemidler, og vel åtte av ti beboere har en demensdiagnose. Sykehjemsbeboere var særlig sårbare for covid-19 relatert sykdom og død. Derfor var den tilsiktede konsekvensen av de innførte smittevernstiltakene å forhindre smitte og massedød i sykehjem. De utilsiktede konsekvensene ble imidlertid svært omfattende. Sykehjemsbeboere måtte betalte en høy pris.
LØSNINGER. Helse- og omsorgsmyndighetene kan nå diskutere og finne løsninger på hvordan vi kan forebygge at lignende negative konsekvenser oppstår ved fremtidige pandemier. Sentrale spørsmål som bør diskuteres og avklares er:
- Hvordan sikre at alle sykehjemsbeboere får nødvendig helsehjelp og omsorg under framtidige pandemier slik at deres kroppslige og mentale funksjoner opprettholdes?
- Hvordan legge til rette for beboeres samvær med nærstående, og særlig i livets siste dager?
- Hvordan kan måtene å samarbeide med frivillige ressurspersoner tenkes nytt om?
- Hvordan legge til rette for meningsfulle aktiviteter samtidig som smittevernhensyn ivaretas?
- Bør man tilpasse nedstengningstiltak lokalt, eller skal tiltak være like i alle kommuner, sykehjem og avdelinger selv om smittetrykket er høyst forskjellig?
Svarene vil bli avgjørende for norske sykehjemsbeboeres livskvalitet og helse – under neste pandemi.
Førsteamanuensis Laila Tingvold, Senter for omsorgsforskning (SoF) øst
Førsteamanuensis Jill-Marit Moholt, SoF nord
Professor Oddvar Førland, SoF, vest
Professor Frode Fadnes Jacobsen, SoF vest
Professor Oscar Tranvåg, Høgskulen på Vestlandet/Oslo universitetssykehus
Ingen oppgitte interessekonflikter
