Fedmemedisiner på blå resept? Ja – men bare som del av et behandlingsløp

Den offentlige debatten om «slankesprøyter», senest i NRK Debatten 15.01.26, har i stor grad handlet om pris og blå resept. Det er relevante spørsmål. Men diskusjonen blir faglig ufullstendig når den i liten grad handler om forløpet: Hvem følger opp pasienten, med hvilke verktøy, hvor ofte – og med hvilke stop-regler og kvalitetskrav?

Nyere data understøtter det vi ofte ser klinisk: Ved seponering av medikamentell fedmebehandling kommer vekten gradvis tilbake hos mange, og flere kardiometabolske gevinster svekkes over tid. Dette er forventet ved fedme som kronisk, tilbakefallsutsatt tilstand, der appetittregulering, energiforbruk og belønningssystem trekker i retning av vektoppgang når et effektivt verktøy fjernes.

Resept uten program

Konsekvensen er enkel: Innfører vi refusjon uten strukturert oppfølging, får vi «resept uten program». Da risikerer vi svakere langtidsresultater, mer ulikhet og dårligere ressursutnyttelse – samtidig som fastlegeordningen pålegges en oppgave den i dag ikke har rammer for å løse alene.

Vi har dessuten visst lenge at fedme krever tverrfaglighet. Siden 2000 (Helsedirektoratets rapport Vekt og Helse) har offentlige dokumenter og nasjonale retningslinjer pekt på behovet for systematisk livsstilsbehandling og oppfølging. Likevel er tilbudet fortsatt fragmentert og utilstrekkelig: store geografiske forskjeller, begrenset tilgang til (klinisk) ernæringsfysiolog, atferdsmodifiserende kompetanse i kommunene, og utilstrekkelig kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Når medikamentene nå løftes inn som «løsningen», må vi samtidig bygge infrastrukturen som gjør dem til effektiv behandling – ikke bare god farmakoterapi.

Et tredje alternativ

Et tredje alternativ er mer relevant enn et «ja/nei» til blå resept: Betinget refusjon som del av et behandlingsløp. En gjennomførbar modell bør inneholde:

1. Klare indikasjoner og mål for en definert pasientgruppe (for eksempel KMI ≥35 med komorbiditet), og forventningsavklaring om langtidsperspektiv.
2. Oppfølging som standard: en «fedmepakke» første 12 måneder (for eksempel 6–8 konsultasjoner), fordelt mellom fastlege og relevant tverrfaglig kompetanse, (klinisk) ernæringsfysiolog, fysioterapeut og/eller psykolog/atferd. Gjerne med forpliktende egenandel. Digitale forløp og gruppebaserte opplegg kan øke kapasitet og redusere kostnader.
3. Stop-regler og re-evaluering: videreføring bør forutsette klinisk meningsfull effekt og akseptabel toleranse. Manglende effekt, manglende oppfølging eller uakseptable bivirkninger må utløse revurdering.
4. Muskelmasse og funksjon som kvalitetsindikator: rask vektreduksjon uten tilstrekkelig protein og motstandstrening øker risiko for tap av fettfri masse, særlig risikofylt hos eldre. Dette må inn i standard oppfølging.
5. Enkel kvalitetsmåling: standardiserte endepunkter (vekt, midjemål, relevante risikomarkører, funksjon og pasientrapporterte utfall) og gjerne nasjonal registrering som muliggjør læring og mer presis prioritering.

Oppfølgingen må også inneholde en plan for vedlikehold og eventuell nedtrapping. Uten en slik strategi er vektoppgang ved seponering forutsigbar; med struktur kan noen klare lavere dose eller avslutning, mens andre får tryggere langtidsbehandling.

Mer enn bare legemiddelbudsjett

Helseøkonomi handler dessuten om mer enn legemiddelbudsjettet alene. Overvekt og fedme driver betydelig morbiditet og bruk av helsetjenester, og relaterte samfunnskostnader er anslått i størrelsesorden 238 milliarder kroner årlig (Menon Economics rapport). Samtidig vokser et privat marked der pasientene betaler både legemiddel og eventuell oppfølging selv. Uten en offentlig modell med krav til oppfølging risikerer vi et todelt system: de med råd får behandling og struktur, andre blir stående igjen med følgesykdommene.

Direktoratet for medisinske produkter har nylig vurdert kostnadseffektivitet for avgrensede pasientgrupper etter nye pristilbud fra produsenten av Wegovy. Det gir et mulig vindu for endring – men bare hvis refusjon kobles til kvalitet: krav til oppfølging, tydelige stop-regler og et system som faktisk kan levere forløpet.

Min oppfordring til Stortinget, HOD, Helsedirektoratet, DMP og kommunene er derfor konkret: Slutt å utrede og beskrive problemet – og ta beslutninger. Refusjon må ikke behandles som et isolert legemiddelvedtak, men inngå i en nasjonal modell for medikamentell fedmebehandling i primærhelsetjenesten, med finansiert tverrfaglig oppfølging, standardiserte forløp og tydelige stop-regler. Uten dette vil vi fortsette å få enten «blå resept uten plan» – eller et privat marked som øker sosial ulikhet i helse.

Interessekonflikter: Fedon Lindberg er lege og spesialist i indremedisin, og forfatter av Slankerevolusjonen på resept. Han oppgir ingen økonomiske bindinger til legemiddelprodusenter.