Fritt sykehusvalg – i teorien et gode, i praksis et hinder

Jeg tror på Helseminister Jan Christian Vestre når han hevder at pasienter i større grad bør ta aktive valg om hvor de ønsker behandling. Retten til å velge behandlingssted er et ubetinget gode – og et viktig virkemiddel for raskere utredning og behandling. Problemet er at dagens system for fritt sykehusvalg i liten grad legger til rette for reelle valg. I praksis skaper det frustrasjon, ulikhet og unødvendig byråkrati.

Selv om ordningen «Fritt behandlingsvalg» ble avviklet i 2023, er retten til å velge behandlingssted fortsatt tydelig forankret i pasient- og brukerrettighetsloven. Pasienter kan fremdeles velge mellom offentlige sykehus og private aktører med avtale med det offentlige. Likevel er det mange pasienter som ikke kjenner til denne retten – og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Komplekst landskap

I dag er det fastlegene som formelt har ansvar for å informere pasientene om valgmulighetene. Det er et ansvar plassert på feil nivå. Fastlegene forventes å ha oversikt over et komplekst og stadig skiftende landskap av anbud, avtaler og behandlingssteder i ulike helseregioner. Det er urealistisk. Resultatet er at de fleste pasienter henvises til nærmeste offentlige sykehus, uten informasjon om alternative behandlingssteder – og sykehusene selv har ingen plikt til å opplyse om pasientens rett til å velge.

Konsekvensen er at pasienter ikke får tilgang til en velferdstjeneste som i mange tilfeller kunne redusert ventetiden betydelig.

Heller ikke den digitale løsningen for fritt sykehusvalg gir et solid beslutningsgrunnlag. På Helsenorge presenteres i hovedsak to parametere: ventetid og antall behandlinger siste år. For mange behandlingssteder er tallene enten mangelfulle, utdatert eller så grove at de mister all verdi. Når ventetiden for samme inngrep kan oppgis til alt fra 18 til 70 uker, gir det ikke pasienten et reelt valg. Skal vi virkelig forvente at pasienter skal ta informerte beslutninger på et så sviktende datagrunnlag?

Regionale forskjeller

Et enda større problem er de regionale forskjellene i hvordan pasienter rettighetsvurderes. For å kunne velge behandlingssted må pasienten ha en henvisning og bli vurdert for rett til nødvendig helsehjelp. Tidligere lå denne vurderingen hos det aktuelle behandlingsstedet. I dag praktiseres dette ulikt: I noen helseregioner er rettighetsvurderingen sentralisert til offentlige sykehus, mens den i andre fortsatt kan utføres av behandlingsstedet som faktisk skal gi helsehjelpen. De fleste av disse avtalene er ikke synlige på helsenorge.no og kan derfor heller ikke velges av pasienten.

Dette medfører også at pasientenes faktiske tilgang til fritt sykehusvalg varierer med bosted. I helseregioner der rettighetsvurderingene er sentralisert til offentlige sykehus, blir pasientforløpet mer byråkratisk og ressurskrevende, med økt tidsbruk både for pasienter og helsepersonell. Slike regionale forskjeller synes i stor grad å være begrunnet i et ønske om økt styring og kontroll med antatt overforbruk av helsetjenester. Samtidig kan bruk av nasjonale helseregistre allerede gi et godt grunnlag for slik kontroll. Ulik praksis for rettighetsvurdering utfordrer prinsippet om likeverdig tilgang til helsetjenester og er derfor relevant for Helseatlas-arbeidet, som nettopp har som formål å identifisere og analysere uønsket variasjon i helsetjenestebruken.

Hvis myndighetene på høyeste nivå oppfordrer pasienter til å bruke fritt sykehusvalg, må forutsetningene være på plass. Den digitale informasjonen må være oppdatert, presis og pålitelig. Ansvaret for å informere om ventetider og behandlingsalternativer bør flyttes fra fastlegene til de som faktisk har ansvar for rettighetsvurderingene – med tydelig og forpliktende henvisning til Helsenorge. Og ikke minst: Vurderingen av rett til nødvendig helsehjelp må skje på samme nivå, uavhengig av hvor i landet pasienten bor.

Ordningen med fritt sykehusvalg kan gi mer effektiv pasientflyt og kortere ventetider, men forutsetter at pasientene faktisk har reell mulighet til å benytte den.

Ingen oppgitte interessekonflikter