Studie: Fastleger legger i ulik grad vekt på betydningen av pasienters vonde livserfaringer

Det er Marianne Rønneberg som er fastlege og stipendiat ved Allmennmedisinsk forskningsenhet på NTNU, som har gjennomført en kvalitativ studie blant 18 fastleger.

Gjennom fokusgruppeintervjuer har hun undersøkt fastlegers holdninger til og erfaringer med pasienters historier om krenkelse og vonde livserfaringer i det kliniske arbeidet.

Forskningsspørsmålene i studien som er en del av doktorgraden hennes, var hvor relevant legene synes pasientens historie er for helse og sykdom, og hva som gjør det lettere og vanskeligere å bruke historiene deres klinisk.

Til Forskningsnytt fra Allmennmedisinsk forskningsfond, som først omtalte studien, sier Rønneberg at fastleger har en unik mulighet til å observere og utforske sammenhengen mellom pasientens liv og helse. Men at man fra før vet lite om hvilke erfaringer fastlegene har med å jobbe med pasientenes historier.

Hun viser til at det er klar evidens for at det er sammenhenger mellom pasientens livserfaringer og helse, og god dokumentasjon for at belastende og krenkende livserfaringer gir økt risiko for sykdom og helseplager.

– Likevel strevde mange fastleger i studien vår med å integrere pasienters historier i konsultasjonene, og de hadde ulikt syn på den medisinske relevansen av pasienters historier om vonde livserfaringer og krenkelser, sier Rønneberg til nettstedet.

– Hører hjemme i allmennmedisin

Studien som ble publisert tidsskriftet i International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being i fjor, viser at de 18 legene i studien skilte seg i to grupper når det gjaldt innstilling til den medisinske relevansen av pasienters historier.

En mindretallsgruppe hadde et aksepterende standpunkt, og tok det for Sgitt at det er en sammenheng mellom pasientens biografi og biologi. Felles for disse legene var at de hadde lang klinisk erfaring og ikke skilte mellom det somatiske og psykiske ved medisinsk uforklarte symptomer.

Den andre gruppen, som utgjorde flertallet av legene, hadde et ambivalent syn, og aksept var betinget av at de ville se resultater for å kunne tro på en sammenheng mellom pasientens livserfaring og helse.

– Legene i den første gruppen begrunner sammenhenger med hva de har erfart og skiller ikke mellom fysiske og psykiske tilstander. De snakker om en hel kropp og tar det for gitt at det er slik, refererer ikke til vitenskapelige studier, men til kunnskap de har tilegnet seg gjennom et langt liv som fastlege – og hvor de har sett nytten av å jobbe på den måten, at det er en god måte å jobbe på, sier fastlegeforskeren til nettstedet.

I den andre gruppen var det flere leger som syntes pasienthistoriene ikke hører hjemme i allmennpraksis fordi det «handler om å avklare en problemstilling der og da», og som derfor ville henvist disse pasientene videre.

Rønneberg mener dette er interessant og forståelig. Hun mener samtidig at pasienthistoriene hører hjemme i allmennmedisin, og at dette kanskje må tydeliggjøres.

Tid, fremtoning og tillit

Da legene diskuterte hva som bidrar til at det er vanskelig å snakke om pasientenes historier, var det flere som sa at de synes det er vanskelig å spørre pasientene direkte, at de var usikre på når og hvordan de skulle løfte temaet og at de var redde for å såre pasientene eller gjøre vondt verre, skriver nettstedet.

Også tid ble trukket frem som en utfordring, av flere av legene.

Når det kom til hvilke faktorer som har betydning for å kunne snakke med pasientene om vonde og vanskelige historier, var det stor enighet blant fastlegene:

At man kan bruke tid, at legen har en fremtoning som signaliserer åpenhet og mottakelighet for historiene og at lege-pasientforholdet er tillitsfullt.

– Fastleger er forskjellige

Rønneberg tror ikke man kan forvente at alle fastleger skal klare å gå inn i pasienters livshistorier.

– Nei, vi fastleger er forskjellige og jobber på ulike måter, og det må vi ha en aksept for. Det er viktig at vi ikke gjør dette til noe vanskelig som bare noen få fastleger kan håndtere. Og bare det å være villig til å lytte, som jeg tror de fleste leger gjør, kan være en god start – og noen ganger tilstrekkelig, sier forskeren til Forskningsnytt fra Allmennmedisinsk forskningsfond.