Fastlegen – fra helsetjenestens nav til arbeidstaker uten vern

Fastlegen er beskrevet som helsetjenestens nav – bindeleddet som er nødvendig for at systemet skal fungere, og sikre helhetlig pasientbehandling og kontinuitet over tid. Men hva skjer når navet overbelastes, uten støtte fra resten av systemet? Når fastlegen pålegges stadig flere oppgaver, men står uten rammer, ressurser og rettigheter til å utføre jobben forsvarlig?

Et press fra alle kanter

Fastlegen er blitt systemets siste skanse, der alt som ikke får plass andre steder havner:

• Spesialisthelsetjenesten sender pasienter med alvorlige, sammensatte og komplekse tilstander ut i primærhelsetjenesten med beskjeden: «Fastlegen følger opp». Uten at det følger med verken tilstrekkelig informasjon, behandlingsplan eller støtteapparat.
• Psykisk helsevern avviser pasienter som åpenbart trenger spesialisert oppfølging – «Fastlegen får ta seg av det». Dette etterlater fastlegen i en umulig situasjon: stå alene i møtet med alvorlig psykisk syke, uten riktig kompetanse, uten nødvendig tid, og uten tilstrekkelig støtte.
• Flyktninghelse har blitt en stor og krevende del av fastlegens hverdag. Fastlegene møter en stadig strøm av flyktninger, ofte med traumebakgrunn og store psykiske og somatiske behov som egentlig hører hjemme i spesialisthelsetjenesten. Fastlegen blir sittende med helhetsansvaret for hele familien – inkludert barn med behov for psykiatrisk oppfølging – og må forsøke å håndtere disse komplekse problemstillingene med kun en tolk på telefon som kommunikasjonsverktøy.
• NAV legger et enormt ansvar på fastlegen for å vurdere arbeidsevne, mens myndighetene samtidig presser på for at sykefraværet skal ned. Fastlegen havner i en kryssild: pasienten ønsker sykmelding, systemet forventer avslag – og fastlegen er den som må ta belastningen og ansvaret for konsekvensene. Dette er en urimelig forventning: Reduksjon i sykefravær kan aldri være fastlegens ansvar alene. Uten et bedre samarbeid mellom helsetjenesten, NAV, arbeidsgivere og politiske beslutningstakere, er målet uoppnåelig – og presset legges feil sted.
• Pasientene selv kommer med stadig større forventninger: De ønsker rask hjelp, vurderinger, sykmeldinger og løsninger på komplekse livsproblemer – alt innenfor en kort konsultasjon på 10–20 minutter, hvis lenger tid, øker ventetiden og det slår negativt ut for både fastlegen og pasientene han/hun har ansvar for.

Fastlegen står dermed alene, som systemets siste buffer – men uten støtte, uten tilstrekkelige ressurser, og uten reelle muligheter til å si nei.

Digitale legetjenester – en falsk løsning

Midt i dette foreslås digitale legetjenester som en løsning på fastlegekrisen. Dette er en alvorlig feilslutning. Digitale løsninger kan være nyttige for enkelte problemstillinger, men de adresserer ikke hovedutfordringen: det økende presset fra pasienter med komplekse, sammensatte og alvorlige tilstander, og samtidig en stadig eldende befolkning – mennesker som trenger tid, kontinuitet, trygghet og tverrfaglig samarbeid.

Tvert imot risikerer slike løsninger å forsterke problemet. Når de enkleste henvendelsene flyttes ut av fastlegekontoret, står fastlegen igjen med de mest kompliserte sakene. Å tro at slike digitale løsninger kan «avlaste» fastlegen, er som å tro at vi kan løse en systemkrise med kosmetisk plaster. Det haster med å erkjenne at slike løsninger bare fremskynder at navet – fastlegen – knekker.

Det er viktig å presisere: Tilbud om digitale konsultasjoner innenfor fastlegeordningen – for fastlegens egne pasienter – er både velkommen og viktig. Fastlegen kjenner pasientene sine og kan vurdere hvem og hva som egner seg for digitale konsultasjoner, og hvem som trenger fysisk oppmøte. Dette er noe helt annet enn de digitale legetjenester til tilfeldige pasienter uten pasienthistorikk, kontinuitet eller oppfølging.

Et system som svikter fastlegen – og til slutt pasienten

Fastlegen er en bærebjelke i helsetjenesten. Likevel behandles fastlegen som en arbeidstaker uten vern:

• Ingen rett til sykepenger fra første dag.
• Ingen grenser for arbeidstid.
• Ingen reell beskyttelse mot uforsvarlig arbeidsbelastning.
• Ingen systematisk støtte eller etterutdanning for krevende oppgaver som psykisk helse, sammensatte tilstander og vurderinger av arbeidsevne.

• Dette går ikke lenger. Fastlegen er ikke en uendelig ressurs som kan absorbere alle oppgaver og forventninger. Når fastlegene ikke orker mer, er det ikke bare de som rammes – hele systemet svikter, og til syvende og sist står pasientene igjen som de største taperne.

Hva må til – nå?

• Stopp oppgaveoverføring. Fastlegen kan ikke være dumpeplass for alt som faller mellom nivåene i helsetjenesten eller andre instanser ikke har kapasitet til.
• Psykisk helsevern og spesialisthelsetjenesten må ta reelt ansvar for sine pasienter. Fastlegen kan ikke alene håndtere det økende presset fra psykisk helsefeltet og komplekse flyktningesaker.
• Sykmeldingsansvaret må fordeles rettferdig. Fastlegen kan ikke alene få sykefraværet ned – det krever samhandling mellom helsevesen, NAV, arbeidsgivere og myndigheter. Det må tas politiske beslutninger som har mulighet for å få sykefraværet ned, selv om beslutningene ikke er populære.
• Fastlegen må få bedre rammer og vern: Rettigheter, tilstrekkelig tid til pasientene, tilgang til støtte og veiledning – og et bærekraftig finansieringssystem som gjenspeiler oppgavene fastlegen faktisk utfører.
• Myndighetene må ta ansvar for helheten. Det må tas riktige politiske beslutninger, beslutninger som er basert på forskning og faglig fundament, ikke om de er populære eller upopulære i befolkningen.

Fastlegen er navet i helsetjenesten, sies det, men hva skjer med et nav som presses for hardt? Det knekker: - både den enkelte fastlegen- og i verste fall hele ordningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Dette sier Vestre om Legeforeningens exit fra arbeidet med regjeringens nettlege-pilot

Legeforeningen trekker seg fra arbeidet med nettlege-pilot: – Så ingen annen mulighet