Fastlege mellom barken og veden

Fastlegen er ment å være navet i helsetjenesten. Men når spesialisthelsetjenesten stadig flytter oppgaver og ansvar nedover uten faglig støtte, ressurser eller tydelige linjer, blir resultatet et system på sammenbruddets rand.

Jeg har jobbet som lege i over 30 år – over 20 år som kirurg med tre kirurgiske spesialiteter, og de siste årene som fastlege. Samarbeidet mellom fastleger og sykehus har endret seg dramatisk. Det som før var preget av gjensidig respekt og felles ansvar, oppleves nå som ansvarsfraskrivelse fra spesialisthelsetjenestens side. Hva er grunnen? Er dette resultat av samhandlingsreformen?

Problematiske epikriser

Et stadig tilbakevendende problem er epikriser der fastlegen bes om å henvise pasienten på nytt – til samme eller en annen avdeling i samme sykehus. Pasienten blir stående i nye køer for allerede kjente problemstillinger. Det gagner ingen, og svekker både tillit og behandlingskvalitet.

I tillegg har epikrisene i økende grad blitt forvandlet til dokumenter fulle av lenker til retningslinjer, prosedyrehenvisninger og forkortelser som krever tolkning. Dette gjelder særlig innen kirurgi og radiologi. Hva er hensikten med slike epikriser? De gir verken fastlegen konkret støtte eller pasienten trygghet. Det kan virke som om hovedmålet er å dokumentere at sykehuset har gjort sitt – ikke å bidra til god pasientbehandling.

Undergraver pasientsikkerhet og behandlingsansvar

Et annet økende problem gjelder oppfølging av vanedannende medisiner. Mange av disse startes i spesialisthelsetjenesten – ved smerteklinikker, nevrologiske eller psykiatriske avdelinger – og ansvaret for videre oppfølging og nedtrapping overlates til fastlegen. Når vi etter langvarig og krevende arbeid endelig klarer å redusere eller avslutte bruken, får pasienten ofte utskrevet de samme legemidlene på nytt ved neste sykehusopphold. Da må hele prosessen starte forfra. Dette undergraver både pasientsikkerhet, behandlingsansvar og tilliten mellom nivåene. Det skaper også et mistillitsforhold mellom fastlegen og pasienten. Pasienten oppfatter at det må være greit siden sykehuset skrev disse medisinene ut.

Innen psykisk helsevern og rus er fragmenteringen enda tydeligere. AHT-team, ACT-team, DPS og ruspoliklinikker, miljøvern osv, krever ofte ny henvisning fra fastlegen for hver vurdering, selv om pasienten allerede er inne i behandling. Hvorfor må fastlegen være mellomledd for tjenester som burde samarbeide direkte? Resultatet er dobbeltarbeid og forsinkelser, mens pasienten faller mellom nivåene.

Delt ansvar, ikke oppgaveflytting

Som tidligere sykehusspesialist i flere tiår vet jeg at spesialistens rolle er å bidra med klinisk vurdering og faglig råd – ikke å sende tilbake lenker til retningslinjer. Samhandling handler om delt ansvar, ikke oppgaveflytting. Når spesialisthelsetjenesten skyver ansvar og oppgaver nedover uten ressurser, settes både pasientsikkerheten og kvaliteten i fare.

Fastlegene skal ha en sentral rolle i helsetjenesten – men det forutsetter at ansvarsdelingen fungerer. Dersom spesialisthelsetjenesten fortsetter å skyve oppgaver over på fastlegene uten ressurser og faglig støtte, vil fastlegeordningen til slutt knekke under vekten av alt den skal bære alene.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Seks legevakter prøver ut ny hurtigtest: – Pasienter som med fordel kunne vært avklart og sendt hjem fra legevakten

Tidligere helseminister om Helse Nord-lønn: Makan!