Er pensjonister et problem?

DE NASJONALE folkehelsemålene som fremheves i folkehelsemeldingen, er at «Norge skal være et av de tre landene i verden med høyest levealder i verden», og at «befolkningen skal oppleve flere gode leveår».

Helsepersonellkommisjonen sier på den annen side at den økende andelen av pensjonister og eldre i befolkningen er et problem, og at det i fremtiden ikke vil være personell og penger nok til helse og omsorgstilbud på samme nivå som nå. Ifølge utvalgsleder Gunnar Bovim må det bli «færre ansatte per pasient og strammere økonomi» i helse og omsorgsektoren. Dette er i så fall et valg vi tar, og det finnes ingen økonomisk eller politisk «lovmessighet» som tvinger oss til det.

TAR VI ELDREBØLGEN? I de fleste utviklede land er det et allment fenomen at de eldre – og pensjonisters andel av befolkningen – øker. Dette kan gi grunn til å «ta eldrebølgen» som en markør for at velferdsstaten som prosjekt har lykkes. Samtidig synker den relative andelen av sysselsatte i befolkningen, mens andelen av yrkesaktive i helse og omsorg øker jevnt. Andelen av dem med innvandrerbakgrunn utgjør her, som ellers, rundt 15 prosent.

De fleste utviklede samfunn får en stadig større tjenesteytende sektor med populære og varierte arbeidsplasser, mens andre sektorer får en gradvis lavere andel av sysselsatte – i tråd med løpende automatisering og effektivisering av produksjonen.

ØNSKET UTVIKLING. Dette er en ønsket utvikling, og kommer av at de fleste andre sektorer kan høste effektiviseringsgevinster gjennom stordriftsfordeler, mekanisering og IT-løsninger. Uten at tjenestenes resultat og kvalitet reduseres, er dette ikke mulig på samme måte innenfor personlige, «én til én»-tjenesteytende næringer. Dette er grundig belyst av økonomer, blant annet gjennom «Baumols lov».

Personlig tjenesteyting, som i utdanning, helse og omsorg, kan ikke effektiviseres på samme måte som mye annen verdiskapning og blir derfor relativt sett dyrere over tid. Det fører også til «helseøkonomiens første lov»: Landenes investeringer i helse følger ganske presist veksten i brutto nasjonalprodukt (BNP). Dette kan ha sammenheng med at jo bedre basale behov som bosted, mat, vann og inntektsbringende arbeid er dekket, desto sterkere prioriterer vi å dekke andre grunnleggende behov som helse og utdanning.

I dag er primære materielle, og andre behov for de fleste, rimelig godt dekket. Det er da naturlig at befolkningen etterspør tjenester som kan gi dem et lengre liv med god helse og livskvalitet, i likhet med målene i folkehelsemeldingen.

PROBLEMATISK PREMISS. Helsepersonellkommisjonen har i likhet med de mange prioriteringskommisjonene vi har hatt i norsk helsevesen, ikke forholdt seg til prioriteringen av selve rammene til helsetjenesten som en andel av BNP og av arbeidsstyrken, og har heller ikke hatt mandat til det. Det er likevel det mest grunnleggende prioriteringsspørsmålet for helsetjenesten og alle andre tjenester: «Hvilken bruk av penger og personell utgjør størst forskjell, og gir mest av de viktigste realverdiene tilbake til folk og felleskap?»

Kommisjonen har i stedet tatt som utgangspunkt at økonomien og arbeidsstyrken ikke kan tilpasses de økende behovene. Dette er en problematisk premiss for samfunnets prioriteringer, og fortjener sin egen kommisjon og utredning, noe vi ennå ikke har fått. 

OECD legger vekt på at mål for «well-being» bør erstatte BNP som utviklingsmål, og FN ber oss om å styre mot sosial og annen bærekraft. I forlengelsen av dette publiserer Helsedirektoratet livskvalitetsundersøkelser, som skal følge de jevnlige perspektivanalysene fra Finansdepartementet.

HVA ER VERDISKAPING? Det er tankevekkende at BNP minst har doblet seg siden 1970, mens World Happiness Index – som mål på livskvalitet – har ligget flatt i de fleste utviklede land. Vi må med andre ord gå grundigere inn på hva som er «verdi»-fullt og hva som er «verdiskaping» i samfunnet. 

Covid-epidemien ga en test på dette: Da helse og velferd ble tydelig truet for alle, prioriterte vi å ta omfattende økonomiske og sosiale belastninger for å bevare helsen. Dette viser oss det åpenbare, at helse og velferd – altså velvære eller livskvalitet – er en grunnleggende verdi, og en forutsetning for å nyte andre velferdsgoder.

Våre overordnede prioriteringer for samfunnsutviklingen bør som folkehelsemeldingen ta dette inn over seg med langt tydeligere konsekvens. Helsepersonellkommisjonen derimot, ser ut til å tilpasse behovene til gitte rammer i stedet for omvendt.

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren er tidligere helseminister for Ap. Han driver konsulentselskapet World Health Connections og er gjesteforeleser ved BI, NTNU og INN om helseledelse og helsereformer. Han er også styremedlem i Selvhjelp Norge, Folkehelseforeningen og CRUX-tiltakene på Hamar.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven.