Er helsefremming et fremmedord?

Det siste året har vi gjennom våre kronikker i Dagens medisin løftet frem viktigheten av et systematisk folkehelsearbeid. Hovedbudskapet vårt er at bedre folkehelse er en del av redningen for både sykehuskrise, fastlegekrise og krisen i eldreomsorgen, gjennom færre pasienter å behandle. Aksjonen #legermåleve har med all tydelighet vist at arbeidsmengden er uholdbar. Bemanningskrisen vil også bedres hvis den arbeidsføre befolkningen er generelt friskere.

Veien ut av sykehuskrisen går også gjennom bedre folkehelse. Vi undrer oss over at helsefremming og forebygging sjelden nevnes når sykehuskriser og andre kriser i helsevesenet skal løses. God helse skapes først og fremst gjennom helsefremming, dernest gjennom forebygging. Systematisk folkehelsearbeid innebærer både helsefremming og forebygging. Vår erfaring er at begge deler drukner i et evig behandlingsfokus. Vi har også trukket frem kommuneoverlegens sentrale lovpålagte rolle i det systematiske folkehelsearbeidet. Helsefremming virker fremdeles å være et fremmedord i 2024.

Samfunnet som sykdomsprodusent

Det er forunderlig at samfunnet ikke gjør mer for å redusere sykdomsbyrden da den i hovedsak skyldes levekårsrelatert sykdom. Samfunnet produserer altså en stor arbeidsmengde for spesialisthelsetjenesten gjennom levekårsrelatert sykdom. Helsefremming og forebygging kan hindre en del av denne sykdomsbyrden i å oppstå eller utvikle seg. Dette gjøres gjennom et kunnskapsbasert og systematisk folkehelsearbeid.

En frisk befolkning er samfunnets viktigste kapital. Med god helse blir sykefraværet mindre og man kan stå lengre i jobb. Vi er helt avhengig av en friskere befolkning med eldrebølgen som kommer. Det vil også dempe trykket både på fastlegetjenestene og sykehusene.

En ond sirkel

Vårt hjemfylke Finnmark illustrerer den onde sirkelen vi er inne i. Befolkningen i Finnmark har høyere sykdomsbyrde enn resten av landet; mer hjerte- og karsykdom, psykisk lidelse, lungesykdom, muskel- og skjelettsykdom. Ikke overraskende er levetiden kortere. Samtidig er spesialisthelsetjenesten vår, Helse Nord, i en kattepine; de klarer ikke å levere helsetjenester innenfor ressurstilgangen på økonomi og fagfolk. Det er for oss åpenbart at den høye sykdomsbyrden er en del av utfordringen Helse Nord kjenner på. Hvorfor snakkes det ikke mer om det?

For å bryte den onde sirkelen kom Folkehelseloven i 2012. Den krever at kommunene jobber målrettet og systematisk for å redusere sykdomsbyrden. Til dette skal de bruke samfunnsmedisinsk kompetanse, altså kommuneoverlegen. Dette skjer etter vår erfaring i liten grad i Finnmark. Er vi så opptatt med å gi helsetjenester til de som er blitt syke at vi glemmer helsefremming og forebygging?

Lang vei å gå

Kommuneoverlegene i Finnmark har ofte små deltidsstillinger som samfunnsmedisinere. Deltidsstillinger som ikke er store nok til å ivareta det systematiske folkehelsearbeidet. Dermed blir jobben med å skape helsefremmende lokalsamfunn vanskelig, og forebygging av sykdom nedprioritert. Veien til god folkehelse blir veldig lang, og vi klarer ikke bryte den onde sirkelen.

Satt på spissen er situasjonen slik at det fylket som produserer mest sykdom, er det samme fylket som jobber minst systematisk for friskhet. Da får Helse Nord mye å gjøre, uavhengig av hvordan de organiserer seg.

Vi håper at 2024 blir året der helsefremming løftes frem og gjøres kjent som begrep. Vi håper også at den onde sirkelen brytes, ved at vi gir systematisk folkehelsearbeid et reelt innhold, der kommuneoverlegen får mulighet til å utføre sin lovpålagte rolle. Med dette takker vi for oss som skribenter i Dagens medisin for denne gang.

Ingen oppgitte interessekonflikter.