En målrettet drømmer
I tenårene flammet hun mot krigen i Vietnam. I dag brenner hun for bedre helseregistre. Camilla Stoltenberg håper forskningen kan bidra til en bedre verden.
Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.
- Jeg har brukt store deler av livet på å dagdrømme, sier Camilla Stoltenberg. Bak ryggen hennes lokker Nordmarka med snøtunge grantrær, fire minus og milevis med velpreparerte skiløyper. Men i stedet for å la seg avspore av vintereventyret, plasserer hun seg med utsikt til sitt overfylte skrivebord, til en bugnende hyllevegg fullpakket med permer og papirer - og fire tomme pappesker. Tiden for dagdrømming er forbi.
- De siste fire årene har ansvaret og arbeidet grepet tak i meg, sier Stoltenberg, som siden etableringen av Folkehelseinstituttet i 2002 har vært direktør for divisjon for epidemiologi. Her har hun ansvar for å overvåke helsetilstanden i hele Norges befolkning - og la det være sagt med en gang: Hun tar ikke lett på oppgaven.
Lettantennelig
Camilla Stoltenberg har brukt mye av sin tid til å slåss for saker hun tror på. Som trettenåring engasjerte hun seg mot krigen i Vietnam og for freding av trærne ved Forsøksgym. I studietiden var hun aktiv i Medisinsk fagkritikk av 1978, arrangerte åpne møter i universitetets Gamle Festsal og kjempet for å holde fokus i ustyrlige debatter om psykiatrien både i Norge, Italia og Sovjetunionen - Jeg hadde jo tenkt på å bli psykiater. Eller genetiker. Men jeg kom av sporet, sier Camilla Stoltenberg. «Avsporingen» gjenspeiles i en mangslungen CV. Den favner blant annet et masterstudium i medisinsk antropologi på Berkeley og syv års legevaktkjøring i Aurskog-Høland. - Å komme tett innpå folks liv i krisesituasjoner, var fantastisk! Og så likte jeg veldig godt å være oppe om natten. Grep sjansen
Selv om hun nå sitter i en lederstilling, har karrieren overhodet ikke vært styrt av en overordnet og langsiktig plan, fremholder Camilla Stoltenberg: - Det har vært dårlig med planer, men derimot har jeg vært flink til å gripe noen sjanser som har dukket opp underveis. Hun trekker frem erfaringen fra FAFO tidlig på 1990-tallet som en slik sjanse: - Planen var å jobbe der i to uker, men i stedet ble det ett år der jeg jobbet med en levekårsundersøkelse i Gaza. Dette var samtidig som de hemmelige forhandlingene pågikk, så perioden i FAFO var en avsporing jeg har hatt enorm glede av. Et forskningsstipend fikk henne tilbake på «medisinsporet» - uten at det på noen måte innebar at samfunnsengasjementet ble lagt dødt. Noe ikke minst hennes innsats i Legeforeningens Menneskerettighetsutvalg vitner om. Som leder av utvalget har hun blant annet initiert og gjennomført prosjekter i sitt barndoms Jugoslavia, blant kurdere i Tyrkia og ved krigsforbryterdomstolen i Haag. - Jeg foretrekker å jobbe politisk gjennom mitt faglige arbeid fremfor å drive partipolitikk. Brenner for helseregistre
Som divisjonsdirektør er vervene færre, og engasjementet mer målrettet. - Jeg blir lett engasjert, men de siste årene har jeg blitt mer selektiv, sier Stoltenberg. Blant sakene hun brenner for som divisjonsdirektør, er sentrale helseregistre på topp. Mens Kreftregisteret og Dødsårsaksregisteret skaper skremmende assosiasjoner hos folk flest, er ordene som musikk i Camilla Stoltenbergs ører. Og hun vil ha mer av det samme: - Vi har ikke gode nok helseregistre for sykdom og behandling, fastslår hun - og fremholder at frykten for helseregistre som en trussel mot personvernet er betydelig overdrevet. - Så du er ikke spesielt glad i Datatilsynet? - Jeg har et godt forhold til både Datatilsynet og Georg Apenes. Men deres synspunkter på helseregistre er jeg uenig i. Vi har forresten laget et hefte om betydningen av helseregistre - jeg vil gjerne at dere skal ha det, sier Camilla Stoltenberg, og begynner å bla i en av de store bunkene på skrivebordet sitt uten å finne det hun leter etter. En rask mail og noen minutter senere dukker en av hennes medarbeidere opp med Helseregistre redder liv. Med denne håper Stoltenberg at hun kan overbevise både folk flest og Georg Apenes i særdeleshet. - Jo, vi har skrevet dette blant annet for å vise at Datatilsynet tar feil. Ledelsesvegring
I sin forskerfortid led Camilla Stoltenberg av, i likhet med mange av sine forskerkolleger, en viss ledelsesvegring. - Om du har ambisjoner om å bli professor, trener du i mange år på å vegre deg mot ledelsesoppgaver, strategiarbeid og administrasjon. Selv passer jeg nok bedre i en utadrettet jobb som dette enn til å sitte som forsker på mitt eget lille kontor. Jeg har måttet lære meg ikke å stupe ned i alle detaljer, til å delegere og be om hjelp, sier lederen som innimellom likevel ikke kan unngå å stupe inn i detaljene. Som da hun leste Jon Sudbøs artikkel i The Lancet og fikk mistanke om at det var noe som ikke stemte. Som kjent fikk hun rett. - Uansett hvor gode systemer vi har, kan vi ikke sikre oss helt mot juks. Ethvert system må være basert på tillit. Dermed er det heller ingen systemer som ikke kan bli misbrukt. I så fall må vi ha en politistat, og det er det ingen som ønsker seg. Autismestudien
For fem år siden satt gjesteforsker Camilla Stoltenberg på et kontor ved Columbia University i New York og fabulerte om hva hun skulle drive med når hun kom hjem til Norge. Fabuleringene materialiserte seg i tidenes største forskningsprosjekt på psykiske lidelser hos barn i Norge, Autismestudien, med et budsjett på 13 millioner dollar og Camilla Stoltenberg som norsk prosjektleder. - Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at det skulle bli så stort! Autismestudien er basert på Mor og barnundersøkelsen, der det så langt er samlet inn data og blodprøver fra 66.000 gravide norske kvinner, deres partnere og barn. Enkelte miljøer har uttrykt skepsis til at Folkehelseinstituttet skal sitte på dette enorme materialet alene, men Stoltenberg avviser at dette er et problem: - Mor og barnundersøkelsen er en nasjonal dugnad. Folkehelseinstituttet forvalter dataene, og disse skal være en kilde til forskning i hele Norge. Målet er at norske og internasjonale miljøer kan samarbeide - at ikke Norge bare skal være råvareleverandør. Lillebror Jens
Å ha en bror som er statsminister, legger også noen bånd på divisjonsdirektøren, innrømmer hun: - I utgangspunktet melder jeg meg helt ut i saker der Jens er involvert, og det er en del saker det er vanskelig for meg å engasjere meg i. Som for eksempel vaksiner. Det er et område jeg kunne vært interessert i, men som jeg opplever som uaktuelt for meg å gå inn i. - Jeg må systematisk være veldig nøye med å følge reglene. Det krever en ekstra årvåkenhet og ryddighet. Og jeg må være lydhør overfor kritikere. - Har du fått kritikk? - Nei, men jeg regner med at folk er opptatt av dette, uten at det er noe jeg går rundt og tenker på. Når jeg arbeider med Helse- og omsorgsdepartementet, er det svært sjelden den politiske ledelsen jeg har med å gjøre, og i mange av de sakene jeg er involvert i, aner jeg ikke hvor regjeringen står, eller om de mener noe om det i det hele tatt. - Jeg har jo holdt på med dette en stund nå, og sett flere regjeringer komme og gå! Familiesvakhet
Privat er forholdet til Jens uberørt av søsknenes offisielle roller, fremholder Camilla Stoltenberg. Hvordan livet ellers arter seg i tomannsboligen på Nordberg i Oslo, vil hun helst slippe å utbrodere. - Men vi rekker langt fra å snakke så mye om jobbene våre som folk tror. Ikke så rart kanskje, Camilla Stoltenberg tilbringer de fleste av sine våkne timer med arbeid. - Det er en familiesvakhet, dette at vi jobber så mye. Jeg er vokst opp med at begge foreldrene mine jobbet veldig mye. I går så jeg filmen om Jens, og da sier han det også: «Det må være en systemfeil. Jeg har så mange møter at jeg ikke rekker å gjøre det jeg egentlig skal». - All denne jobbingen synes jeg er en svært dårlig egenskap, og en konsekvens av en slags grenseløshet. - Hvor mye jobber du? - Mye. Men hvor mye? Nei det vil jeg helst ikke ha på trykk. Men jeg har et mål om å få mer kontroll over arbeidstiden. Kontraster
Foreløpig er utsiktene dårlige for at Camilla Stoltenberg skal få mer fritid. I tillegg til jobben i Folkehelseinstituttet og Autismestudien er hun en etterspurt foredragsholder. Hun leder et norsk biobankprosjekt og et EU-prosjekt om harmonisering av biobanker, hun skriver artikler og har nettopp satt i gang et nytt prosjekt om forekomst og medisinske konsekvenser av inngifte - og et annet om sosial ulikhet Sosiale ulikheter har Camilla Stoltenberg levd tett med. Når broren din er statsminister og søsteren din har vært narkoman, er kontrastene store: «Kanskje er det disse kontrastene som gir meg en følelse av at livet er skjørt. Det er små forskjeller på om det går til himmels eller til helvete», uttalte hun nylig i et intervju med Dagbladet. Utover dette ønsker ikke Camilla Stoltenberg å utdype dette temaet. Stadig å bli assosiert som søster eller datter, og ikke bare som seg selv, kan ha flere sider, fremholder hun: - Det er et problem i noen sammenhenger, i andre et privilegium - og enkelte ganger er det helt likegyldig. Drømmer
Tid med familien står høyt på Camilla Stoltenbergs prioriteringsliste. Verre er det med vennekretsen, som innimellom opplever at de ikke når opp på prioriteringslisten. - Jeg har vært oppslukt av arbeid i mange år, men jeg håper noen holder ut med meg. Jeg er veldig glad i å være sammen med mennesker, men dette er en fase i livet der mange av oss har store barn og kan få utrettet mye, sier hun. Ikke så overraskende da, at dagdrømmene i hovedsak er jobbrelatert: - Jeg drømmer om at det skal være lett å forske, at kunnskapen skal komme til nytte, at den skal redde liv - og at det jeg holder på med skal ha betydning i en større sammenheng. Vi har enestående muligheter til å drive forskning om årsaker til sykdom. Resultatene av forskningen kan i beste fall gi bedre helse globalt, ikke bare for oss som lever i Norge, sier divisjonsdirektøren. Hun føyer til at hun også har mer jordnære drømmer: - Jeg drømmer om å ha mer tid til å padle og gå på ski. Men mest av alt drømmer jeg om å gjøre ingenting. Opphav:
Camilla Stoltenberg har brukt mye av sin tid til å slåss for saker hun tror på. Som trettenåring engasjerte hun seg mot krigen i Vietnam og for freding av trærne ved Forsøksgym. I studietiden var hun aktiv i Medisinsk fagkritikk av 1978, arrangerte åpne møter i universitetets Gamle Festsal og kjempet for å holde fokus i ustyrlige debatter om psykiatrien både i Norge, Italia og Sovjetunionen - Jeg hadde jo tenkt på å bli psykiater. Eller genetiker. Men jeg kom av sporet, sier Camilla Stoltenberg. «Avsporingen» gjenspeiles i en mangslungen CV. Den favner blant annet et masterstudium i medisinsk antropologi på Berkeley og syv års legevaktkjøring i Aurskog-Høland. - Å komme tett innpå folks liv i krisesituasjoner, var fantastisk! Og så likte jeg veldig godt å være oppe om natten. Grep sjansen
Selv om hun nå sitter i en lederstilling, har karrieren overhodet ikke vært styrt av en overordnet og langsiktig plan, fremholder Camilla Stoltenberg: - Det har vært dårlig med planer, men derimot har jeg vært flink til å gripe noen sjanser som har dukket opp underveis. Hun trekker frem erfaringen fra FAFO tidlig på 1990-tallet som en slik sjanse: - Planen var å jobbe der i to uker, men i stedet ble det ett år der jeg jobbet med en levekårsundersøkelse i Gaza. Dette var samtidig som de hemmelige forhandlingene pågikk, så perioden i FAFO var en avsporing jeg har hatt enorm glede av. Et forskningsstipend fikk henne tilbake på «medisinsporet» - uten at det på noen måte innebar at samfunnsengasjementet ble lagt dødt. Noe ikke minst hennes innsats i Legeforeningens Menneskerettighetsutvalg vitner om. Som leder av utvalget har hun blant annet initiert og gjennomført prosjekter i sitt barndoms Jugoslavia, blant kurdere i Tyrkia og ved krigsforbryterdomstolen i Haag. - Jeg foretrekker å jobbe politisk gjennom mitt faglige arbeid fremfor å drive partipolitikk. Brenner for helseregistre
Som divisjonsdirektør er vervene færre, og engasjementet mer målrettet. - Jeg blir lett engasjert, men de siste årene har jeg blitt mer selektiv, sier Stoltenberg. Blant sakene hun brenner for som divisjonsdirektør, er sentrale helseregistre på topp. Mens Kreftregisteret og Dødsårsaksregisteret skaper skremmende assosiasjoner hos folk flest, er ordene som musikk i Camilla Stoltenbergs ører. Og hun vil ha mer av det samme: - Vi har ikke gode nok helseregistre for sykdom og behandling, fastslår hun - og fremholder at frykten for helseregistre som en trussel mot personvernet er betydelig overdrevet. - Så du er ikke spesielt glad i Datatilsynet? - Jeg har et godt forhold til både Datatilsynet og Georg Apenes. Men deres synspunkter på helseregistre er jeg uenig i. Vi har forresten laget et hefte om betydningen av helseregistre - jeg vil gjerne at dere skal ha det, sier Camilla Stoltenberg, og begynner å bla i en av de store bunkene på skrivebordet sitt uten å finne det hun leter etter. En rask mail og noen minutter senere dukker en av hennes medarbeidere opp med Helseregistre redder liv. Med denne håper Stoltenberg at hun kan overbevise både folk flest og Georg Apenes i særdeleshet. - Jo, vi har skrevet dette blant annet for å vise at Datatilsynet tar feil. Ledelsesvegring
I sin forskerfortid led Camilla Stoltenberg av, i likhet med mange av sine forskerkolleger, en viss ledelsesvegring. - Om du har ambisjoner om å bli professor, trener du i mange år på å vegre deg mot ledelsesoppgaver, strategiarbeid og administrasjon. Selv passer jeg nok bedre i en utadrettet jobb som dette enn til å sitte som forsker på mitt eget lille kontor. Jeg har måttet lære meg ikke å stupe ned i alle detaljer, til å delegere og be om hjelp, sier lederen som innimellom likevel ikke kan unngå å stupe inn i detaljene. Som da hun leste Jon Sudbøs artikkel i The Lancet og fikk mistanke om at det var noe som ikke stemte. Som kjent fikk hun rett. - Uansett hvor gode systemer vi har, kan vi ikke sikre oss helt mot juks. Ethvert system må være basert på tillit. Dermed er det heller ingen systemer som ikke kan bli misbrukt. I så fall må vi ha en politistat, og det er det ingen som ønsker seg. Autismestudien
For fem år siden satt gjesteforsker Camilla Stoltenberg på et kontor ved Columbia University i New York og fabulerte om hva hun skulle drive med når hun kom hjem til Norge. Fabuleringene materialiserte seg i tidenes største forskningsprosjekt på psykiske lidelser hos barn i Norge, Autismestudien, med et budsjett på 13 millioner dollar og Camilla Stoltenberg som norsk prosjektleder. - Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at det skulle bli så stort! Autismestudien er basert på Mor og barnundersøkelsen, der det så langt er samlet inn data og blodprøver fra 66.000 gravide norske kvinner, deres partnere og barn. Enkelte miljøer har uttrykt skepsis til at Folkehelseinstituttet skal sitte på dette enorme materialet alene, men Stoltenberg avviser at dette er et problem: - Mor og barnundersøkelsen er en nasjonal dugnad. Folkehelseinstituttet forvalter dataene, og disse skal være en kilde til forskning i hele Norge. Målet er at norske og internasjonale miljøer kan samarbeide - at ikke Norge bare skal være råvareleverandør. Lillebror Jens
Å ha en bror som er statsminister, legger også noen bånd på divisjonsdirektøren, innrømmer hun: - I utgangspunktet melder jeg meg helt ut i saker der Jens er involvert, og det er en del saker det er vanskelig for meg å engasjere meg i. Som for eksempel vaksiner. Det er et område jeg kunne vært interessert i, men som jeg opplever som uaktuelt for meg å gå inn i. - Jeg må systematisk være veldig nøye med å følge reglene. Det krever en ekstra årvåkenhet og ryddighet. Og jeg må være lydhør overfor kritikere. - Har du fått kritikk? - Nei, men jeg regner med at folk er opptatt av dette, uten at det er noe jeg går rundt og tenker på. Når jeg arbeider med Helse- og omsorgsdepartementet, er det svært sjelden den politiske ledelsen jeg har med å gjøre, og i mange av de sakene jeg er involvert i, aner jeg ikke hvor regjeringen står, eller om de mener noe om det i det hele tatt. - Jeg har jo holdt på med dette en stund nå, og sett flere regjeringer komme og gå! Familiesvakhet
Privat er forholdet til Jens uberørt av søsknenes offisielle roller, fremholder Camilla Stoltenberg. Hvordan livet ellers arter seg i tomannsboligen på Nordberg i Oslo, vil hun helst slippe å utbrodere. - Men vi rekker langt fra å snakke så mye om jobbene våre som folk tror. Ikke så rart kanskje, Camilla Stoltenberg tilbringer de fleste av sine våkne timer med arbeid. - Det er en familiesvakhet, dette at vi jobber så mye. Jeg er vokst opp med at begge foreldrene mine jobbet veldig mye. I går så jeg filmen om Jens, og da sier han det også: «Det må være en systemfeil. Jeg har så mange møter at jeg ikke rekker å gjøre det jeg egentlig skal». - All denne jobbingen synes jeg er en svært dårlig egenskap, og en konsekvens av en slags grenseløshet. - Hvor mye jobber du? - Mye. Men hvor mye? Nei det vil jeg helst ikke ha på trykk. Men jeg har et mål om å få mer kontroll over arbeidstiden. Kontraster
Foreløpig er utsiktene dårlige for at Camilla Stoltenberg skal få mer fritid. I tillegg til jobben i Folkehelseinstituttet og Autismestudien er hun en etterspurt foredragsholder. Hun leder et norsk biobankprosjekt og et EU-prosjekt om harmonisering av biobanker, hun skriver artikler og har nettopp satt i gang et nytt prosjekt om forekomst og medisinske konsekvenser av inngifte - og et annet om sosial ulikhet Sosiale ulikheter har Camilla Stoltenberg levd tett med. Når broren din er statsminister og søsteren din har vært narkoman, er kontrastene store: «Kanskje er det disse kontrastene som gir meg en følelse av at livet er skjørt. Det er små forskjeller på om det går til himmels eller til helvete», uttalte hun nylig i et intervju med Dagbladet. Utover dette ønsker ikke Camilla Stoltenberg å utdype dette temaet. Stadig å bli assosiert som søster eller datter, og ikke bare som seg selv, kan ha flere sider, fremholder hun: - Det er et problem i noen sammenhenger, i andre et privilegium - og enkelte ganger er det helt likegyldig. Drømmer
Tid med familien står høyt på Camilla Stoltenbergs prioriteringsliste. Verre er det med vennekretsen, som innimellom opplever at de ikke når opp på prioriteringslisten. - Jeg har vært oppslukt av arbeid i mange år, men jeg håper noen holder ut med meg. Jeg er veldig glad i å være sammen med mennesker, men dette er en fase i livet der mange av oss har store barn og kan få utrettet mye, sier hun. Ikke så overraskende da, at dagdrømmene i hovedsak er jobbrelatert: - Jeg drømmer om at det skal være lett å forske, at kunnskapen skal komme til nytte, at den skal redde liv - og at det jeg holder på med skal ha betydning i en større sammenheng. Vi har enestående muligheter til å drive forskning om årsaker til sykdom. Resultatene av forskningen kan i beste fall gi bedre helse globalt, ikke bare for oss som lever i Norge, sier divisjonsdirektøren. Hun føyer til at hun også har mer jordnære drømmer: - Jeg drømmer om å ha mer tid til å padle og gå på ski. Men mest av alt drømmer jeg om å gjøre ingenting. Opphav:
Annonse kun for helsepersonell
| Camilla Stoltenberg Alder: 48 Utdanning: Medisinsk embetseksamen. Doktorgrad om konsekvenser av inngifte. Masterstudier i medisinsk antropologi. Karriere: Rikshospitalet, assistentlege (1989-91), Rikshospitalet og Statens Institutt for folkehelse. Doktorgradsstipendiat (1991-97). FAFO, forsker (1992-93). Harvard og Columbia University, gjesteforsker (2000-2001). Fra 2002: Nasjonalt folkehelseinstitutt, divisjonsdirektør. |
Dagens Medisin 07/06
Sidsel Hjelme
