Er tilsynsmyndigheten blitt feig?

Ei klok bestemor sa en gang til meg: «Alt ottast udjerv dreng». Altså noe sånt som «den feige mannen frykter alt». Senere skjønte jeg at det var visdomsord fra Håvamål hun siterte. Det finnes sikkert dikt i Håvamål om overmot og dumskap som kan komme i retur når jeg i neste åndedrag stiller spørsmålet: Er våre tilsynsmyndigheter blitt «udjerv dreng». 

Ressursknapphet

La det være helt klart: Jeg mener tilsynsmyndighetene er en viktig aktør, og at de bidrar til økt pasientsikkerhet og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten. I alle bransjer finnes det virksomheter og enkeltpersoner som i liten grad har vilje eller evne til å forholde seg til spillereglene. Disse er det viktig at tilsynsmyndighetene vier mye av sin oppmerksomhet til.

Flere statsforvaltere har ropt varsko om manglende ressurser til forvaltningsoppgaver som tvangsmedisineringsklager og rettighetsklager. Har ressursknappheten statsforvalterne opplever i forvaltningsrollen konsekvenser for deres tilsynsrolle?

Overlates for mye til virksomhetene?

I 2022 ble pasient- og brukerrettighetsloven endret slik at tilsynsmyndighetene i større grad kan vurdere hvilke klager, såkalte «anmodninger om tilsyn», de skal følge opp og eventuelt hvordan. Dette var en nødvendig og fornuftig lovendring. Har lovendringen hatt noen uønskede konsekvenser?

Som kommuneoverlege opplever jeg, og hører fra kolleger i andre kommuner, at lovendringen har ført til at statsforvalteren videresender vesentlig flere klager til tjenesteyter enn de gjorde tidligere. Færre klager blir til tilsynssaker. At virksomheten som er ansvarlig for tjenestene det klages på også er den som behandler klagene, er hensiktsmessig. Men overlates for mye til virksomhetene? Blir tilsynsmyndigheten bare en en moderne versjon av telefonsentralene der innringer ble manuelt koblet til ønsket mottaker?

Skygger unna det vanskelige

I rollen som kommuneoverlege mottar jeg iblant informasjon som etter mitt skjønn burde følges opp av tilsynsmyndigheten. Ved flere anledninger har jeg derfor anmodet om tilsyn, særlig knyttet til praksis hos private tilbydere av helsetjenester som jeg mener det er grunn til å granske nærmere. Anmodningene har handlet om overdiagnostisering, overbehandling, uetisk markedsføring og svikt i organiseringen av helsetjenestene. Til nå har ingen av anmodningene ført til tilsyn. I et av avvisningsbrevene skrev fylkeslegen: «Tilsynsmyndigheter prioriterer klager og innspill til egeninitierte tilsyn i tråd med våre tildelingsbrev og overordnete faglig styring, dvs. prioritering av utsatte grupper, bruk av tvang og virksomhet med høy risiko for alvorlig svikt når det gjelder pasientsikkerhet.»

Når statsforvalterne angivelig tilsynelatende ikke har nok ressurser til å gjøre de lovpålagte saksbehandlingsoppgavene, er det forståelig at anmodninger om tilsyn blir avvist. Særlig når anmodningene tar opp «tunge» problemstillinger, gjerne av prinsipiell karakter. Disse vil da fort bli arkivert i makulatoren når statsforvalteren «prioriterer klager og innspill til egeninitierte tilsyn».

Min bekymring er at ressursknapphet gir oss en tilsynsmyndighet som skygger unna de vanskelige spørsmålene.

Krever mer ressurser

Det krever mer ressurser å føre tilsyn med virksomheter som driver spekulativ markedsføring, overdiagnostikk og -behandling enn med rutiner og internkontroll. Det krever mer ressurser å føre tilsyn med problemstillinger som involverer flere virksomheter enn med en fastlege som har blitt klaget på av én pasient.

Det krever mer ressurser når et tilsyn må involvere flere tilsynsmyndigheter. En av mine anmodninger om tilsyn gjaldt et apotek som hadde utlevert noe annet enn det fastlegen hadde skrevet resept på. En feil med høyt farepotensial. Heller ikke der ble det tilsyn. Verken fra Statsforvalteren eller Statens legemiddelverk (som da var navnet). Begge viste til apotekets plikt til internkontroll og avvikshåndtering.

Når tilsynsmyndighetene vrir seg unna de vanskelige spørsmålene, hvem tar da ansvaret for å gi svar? Og hva skjer når disse spørsmålene forblir ubesvart? Jeg mener det da er en risiko for at viktige samfunnsutfordringer ikke blir fulgt opp. Ikke fordi de ikke har konsekvenser, men fordi de ikke vurderes som tilstrekkelig risikofylte i tradisjonell forstand. Resultatet er likevel at mange enkeltpersoner kan rammes, uten at det utløser tilsyn, uten svar på spørsmål og uten endring av praksis.

Ønsker meg djerve prioriteringer

Kanskje må Statens helsetilsyn, som overordnet tilsynsmyndighet, ta en enda mer aktiv rolle i å lede statsforvalterne i ønsket retning. Kanskje må ledergåsa i gåseplogen, høyt der oppe, også selv gripe fatt i noen av de krevende spørsmålene, ikke bare peke ut kursen. Ikke bare peke på gjessene i flokken.

Jeg ønsker meg en tilsynsmyndighet med både tilstrekkelige ressurser og vilje til å gjøre djerve prioriteringer. En tilsynsmyndighet som ikke kun retter blikket mot de mest akutte risikoene eller lar seg friste av de lavthengende fruktene. Som løfter blikket og bruker gåseflokkens fugleperspektiv og overblikk til å se de vanskelige spørsmålene. Spørsmål der svarene har betydning, både for enkeltmenneskers liv og for samfunnet.

Alt ottast udjerv dreng.