Diagnoser – til glede og besvær?

I Klassekampen 26.09.26 kunne vi lese om Eric som fikk ADHD-diagnosen allerede etter den første konsultasjonen hos en privat psykiater. I følge artikkelen foretok ikke psykiateren som utredet Eric en generell og bred psykiatrisk utredning av ham, men forholdt seg kun til ADHD. Etter den andre konsultasjonen to dager senere ble det skrevet ut en resept på Ritalin som «vekket et monster» i ham.  Ritalinen bidro til en betydelig atferdsendring hos ham, han fikk psykotiske symptomer og ble helt persolighetsendret (1). Dette har kostet Eric dyrt både på det økonomiske og menneskelige plan. 

Dette er et av flere eksempler på vår tids reduksjonistiske og instrumentelle holdning til diagnoser som benyttes innen psykisk helsevern. Det er to diagnosesystemer som benyttes, nemlig ICD-11 utgitt av Verdens helseorganisasjon og DSM-5 utgitt av den amerikanske psykiaterforeningen. Problemet med disse diagnosesystemene er at de i all hovedsak deler menneskelige lidelser inn i avgrensede og skarpt atskilte kategorier (enten er du syk eller frisk).  Et direkte resultat av et kategorisk diagnosesystem er at det skaper overlapping mellom diagnoser (komorbiditet). Dette i motsetning til en dimensjonell tilnærming som tar utgangspunkt i en kontinuerlig skala som gradvis og glidende går fra normal tilstand til sykelig tilstand,- noe som kanskje favner virkeligheten på en bedre måte. «Diagnoser er kategoriske mens livet selv er dimensjonell» (2).

Kraftig økning i diagnoser

Et annet moment er at det stadig tilkommer nye diagnoser med fare for medikalisering og sykeliggjøring av normale og eksistensielle menneskelige reaksjoner. En helhetlig tilnærming til mennesket og lidelsens karakter skrotes. Vi har åpenbart glemt at: «kunnskap om sjelen og kroppen er ikke mulig uten å kjenne det heles natur» (3).  

Er dette et tegn i tiden? Stadig flere av livets tildragelser og samfunnsmessige problemer drøftes med medisinske metaforer og diagnostiske merkelapper. Mennesker søker helsetjenesten med stadig flere problemer og forventer å få en diagnose. 

Bare tenk på den kraftige ekspansjonen av antall diagnoser – fra 325 sykdomsarter i Carl von Linnés «Genera morborum» i 1759 til dagens 55 000 diagnosekoder i ICD-11. Vi lever i diagnosenes tidsalder (4). Har vi glemt hva det er å være menneske? 

Hva som regnes som sykt eller friskt avhenger av tid, sted, politikk og kulturell kontekst. I dagens samfunn er mediene viktige formidlere av forestillinger om sykdom og helse. Tidens sykdommer er tidens sjel, skrev Bjørneboe (5).

Ufullstendig og misvisende

Økonomisk profitt er et viktig motiv for å flytte grensene mellom sykt og friskt. Når helse blir en vare kan både leger og den farmasøytiske industri tjene penger på å utvide definisjonen av sykdom (6).

Filosofen Fredrik Svenaeus påpeker i sin bok «Vem är normal?» forbindelsen mellom økningen av diagnoser og menneskets/samfunnets behov for livsmening (7). Diagnoser har blitt et middel for å finne identitet og mening i et stadig mer uoversiktlig og pluralistisk samfunn. Normalitetsbegrepet snevres inn, og eksistensiell problematikk og «the human condition» sykeliggjøres og medikaliseres. Det å ha en diagnose blir således en sentral del av folks identitet og livsmening. 

Samtidig trenger vi jo et diagnosesystem av hensyn til kommunikasjon - f eks mellom pasient og behandler og mellom kolleger/helsepersonell.. Vi trenger å vite at vi snakker om det samme fenomen. Diagnoser er dessuten viktig for forskning og kvalitetssikring – ikke minst i forhold til faktorer som sykdomsutvikling, behandlingsforløp, sykelighet samt dødelighet. 

I møtet med enkeltmennesket vil våre nåværende diagnosesystemer alltid være ufullstendige og tildels misvisende hvis vi har en ukritisk tro på diagnosenes fortreffelighet. Dagens diagnosesystemer er og blir kun et hjelpemiddel som supplerer enkeltmenneskets personlige historie. 

Referanser/kilder

1. Klassekampen 26.09.26: «Psykose på resept.» 

2. Trond F. Aarre: «Eit farvel til psykiatrisk diagnostikk.» Tidsskrift for den norske legeforeningen nr 13. 2022. 

3. Sitatet tilskrives Hippokrates, og omtales hos Platon i hans dialog «Phaedrus».

4. Bjørn Hofmann; «Diagnosesyke», Tidsskrift for den norske legeforeningen, nr 2/2006.

5. Jens Bjørneboe;» Drømmen og hjulet». Oslo: Aschehoug, 1964.

6. Lian Olaug S: «Når helse blir en vare: medikalisering og markedsorientering i helsetjenesten». 2.utgave. Cappelen Damm AS

7. Fredrik Svenaeus:  «Vem är normal? Så blev diagnoser vår nya livsmening», Fri Tanke, 2026.