– Må ikke unnlate å fortelle folk om risiko

Trond G. Jenssen, overlege ved OUS og professor ved UiO påpeker viktigheten av å formidle at selv om pasienter ikke lengre har en diagnose, så kan risikoen fremdeles være tilstede. 

– Jeg vil være enig i at en person som slanker seg eller går ned i vekt per definisjon ikke lenger har diabetes, men at det fremdeles er en risiko. Det blir da viktig å formidle at dersom vedkommende holder seg på samme vekt, går det bra, men at risikoen øker hvis vekten går opp.

Jenssen sier at avdiagnostisering ikke må være slik at man skal unnlate å fortelle folk om risiko.

– Flinkere til å legge til diagnoser 
Jenssen forklarer at diabetes er et tallfestet begrep, selv om naturen ikke er så opptatt av tall.

– Hvis grensen for diabetes er et fastende blodsukker på syv, vil alle forstå at om en person har gjennomsnittlig blodsukker på 6,9 eller 7,1, vil risikoen være den samme.

Dersom en person ikke lenger per definisjon har type 2-diabetes fordi blodsukkeret ikke lenger er forhøyet, har vedkommende fremdeles risiko for å få diabetes senere i livet, forklarer han. 

– Vi har veldig effektive medikamentelle behandlinger for mange sykdommer. Men det er nok en trend at vi er flinkere til å legge til behandling enn å trappe den ned. Det samme kan gjelde diagnoser, legger han til. 

Økt oppmerksomhet 
Marte Kvittum Tangen, leder av Norsk forening for allmennmedisin peker på at når oppmerksomheten på overdiagnostikk og overbehandling økes, utsettes pasientene for færre behandlinger og undersøkelser som de ikke har nytte av og som i verste fall kan skade. 

Foreningslederen forklarer at avdiagnostisering er noe de gjør hele tiden. 

– Men vi kan ha enda større oppmerksomhet på å vurdere om diagnosene som er satt, er aktuelle og snakke med pasientene om dette. Det å ta vekk en ikke lengre aktuell diagnose som en gang er satt, er viktig for pasientene. 

God kommunikasjon mellom pasient og behandler er en viktig faktor, påpeker hun.

– Noen ganger er diagnoser koblet til rettigheter som pasienten ikke lenger vil ha uten diagnosen, eller de kan være sterkt koblet til pasientens identitet. Derfor må det alltid være god kommunikasjon om aktuell diagnosesetting.

Ansvaret for avdiagnostisering ligger på både spesialister og allmennleger, sier hun.

– Jeg tror det er riktig at her må sykehusspesialistene også engasjere seg, slik generalistene i allmennmedisin gjør, for å redusere overdiagnostikk og overbehandling. 

– Ikke tradisjon i norsk helsevesen
Psykiater Espen Anker mener at det er et poeng å bli avdiagnostisert, slik postdoktor Marianne Lea og etikkprofessor Bjørn Hofmann argumenterer for i en artikkel nylig publisert i tidsskriftet Science Direct. 

– Slik at ikke en barnediagnose henger ved i det voksne liv, sier Anker. 

I den nevnte artikkelen er ADHD en av diagnosene som trekkes frem, hvor avdiagnostisering kan være aktuelt. 

– Det jeg kan si om ADHD, er at veldig mange vokser det av seg, slik at de kan fylle kriteriene for ADHD som barn, men at mange, i alle fall halvparten, har vokst dette av seg når de blir voksne, sier Anker. 

Han sier at det er noen hovedulemper ved ADHD-diagnosen. 

– Det er særlig med tanke på to ting. Det ene er militæret, som har vært skeptisk til å ta inn personer med ADHD, og det andre er livsforsikringer. 

Et tredje eksempel Anker trekker frem er helsekrav for førerkort. Ett av spørsmålene i skjemaet omhandler hvorvidt vedkommende har en ADHD-diagnose.

Dersom svaret er ja, skal behandlende lege eller psykolog vurdere om det er en annen samtidig sykdom som medfører økt risiko og om pasienten har god kognitiv funksjonsevne.

Dersom kravene oppfylles kan vedkommende få førerkort for inntil to år, før det gis med vanlig varighet.

Han sier at det til stadighet er personer som tar kontakt med tanke på førerkort og livsforsikringer, hvor de ønsker en erklæring om avdiagnostisering. 

– Det kunne ha vært mer fokus på det. Jeg tror at mange får en diagnose som barn, og når de blir voksne, er det jo ofte at dette ikke blir formalisert. Det er kanskje ikke tradisjon i norsk helsevesen for å dokumentere at pasienten ikke lenger har en diagnose. 

Sjeldent at pasienter re-henvises
Håkon Kongsrud Skard, president i Norsk psykologforening, sier at diagnoser innen psykisk helse er fluktuerende og at man i enkeltsaker bør stille seg spørsmålet om en diagnose har en nytteverdi som et kommunikasjonsverktøy. 

– Om pasienten ikke lengre oppfyller kriteriene for diagnosen er spørsmålet om man i stedet for å sette en diagnose i remisjon, heller burde fjerne diagnosen. Dette vil jo variere, sier Skard.

Han tror at det er stort forbedringspotensial, særlig blant pasienter som har flere diagnoser.

– Man må spørre seg om det i det hele tatt tjener behandlingen eller pasienten eller om man kunne hatt mer nytte av å sette én diagnose og beskrive problematikken mer deskriptivt.

Skard mener at det er for lite bevissthet knyttet til eventuelle avdiagnostiseringer.

– I den forstand at når en pasient skrives ut, så skrives vedkommende gjerne ut med en diagnose. Så går pasienten videre til en fastlege, som ofte ikke tar stilling til diagnosen fordi det er et spørsmål for spesialisthelsetjenesten. Da er det veldig sjeldent at pasienter re-henvises kun for å avdiagnostiseres. Dermed kan en diagnose seile i mange år uten at noen egentlig har tatt stiling til hvorvidt grunnlaget for diagnosen fortsatt er der.

Han understreker at det samtidig er viktig å ha en bevissthet om at diagnoser har en nyttefunksjon både i form av å utløse rettigheter og kommunikativt.