Det hjelper ikke å bruke enda mer penger feil

Intensjonene er de aller beste. Tankene bak er ofte gode

NRK BRENNPUNKTS «Omsorg bak lukkede dører» viste oss sider av samfunnet vi ikke ønsker å vedkjenne oss eller identifisere oss med. Nyansert eller ikke, betenkelige journalistiske metoder eller ikke: Menneskene som ble trukket frem, finnes – selv om det samtidig finnes enda flere historier om personer med omsorgs- og bistandsbehov som har det bra og lever gode liv i dette landet.

Senere ble Bovim-utvalgets NOU 2023:4 «Tid for handling» lagt frem. Her dokumenteres grundig at vi er midt oppi en situasjon som tvinger oss til å ta drastiske grep for å ivareta et anstendig nivå på helse- og omsorgstjenestene. Dersom vi skal fortsette å yte helse- og omsorgstjenester etter samme modell som i dag, mangler vi hender!

FEIL RESSURSBRUK. For oss som har jobbet med innovasjon innenfor sektoren i en årrekke, kommer dessverre verken Brennpunkts «avsløringer» eller Bovim-utvalgets tydelige budskap som noen overraskelse. Dette er en varslet situasjon – første gang beskrevet i St.mld.nr. 25 (2005-2006) «Mestring, muligheter og mening – Framtidas omsorgsutfordringer».

I ettertid har det kommet et utall av utredninger, reformer, prosjekter og initiativ, som med litt ulike fokus forsøker å adressere nøyaktig samme problemstilling. Det er fristende å sitere fra forordet til Samhandlingsreformen fra 2009: «Norge er av de landene i OECD som bruker flest offentlige helsekroner per person, men vi har ikke fått tilsvarende mye god helse igjen for det. (..). Utviklingen er rett og slett ikke bærekraftig. Dette må vi ta inn over oss. Skal vi lykkes med å endre utviklingen, må vi handle nå!»

Da er det interessant at det 14 år senere lanseres en NOU med tittelen: «Tid for handling». Videre sitat: «Vi møter ikke framtida ved å bruke enda mer penger feil.»

Jeg tør våge påstanden om at det er akkurat det vi har gjort – og fortsatt gjør: Vi bruker stadig mer ressurser feil. Etter hvert som utfordringene blir mer og mer tydelig for alle, igangsettes stadig nye tiltak og prosjekter – som i liten grad er koordinert, og som i stedet for å forenkle og samle, i realiteten bare øker kompleksiteten og skaper behov for nye oppgaver i en sektor som allerede mangler ressurser til å utføre nødvendige pasient- og innbyggerrettede oppgaver.

UTDATERT TANKEGODS. La oss se nærmere på effekten av de tiltakene som settes inn. Intensjonene er de aller beste. Tankene bak er ofte gode. Men når tiltakene skal gjennomføres innenfor systemer og organisasjoner som ikke er rigget for å håndtere dem, og det benyttes dysfunksjonelle styrings- og finansieringsmodeller for å gjennomføre dem, blir effekten ofte enda dårligere enn null. Vi bruker enorme ressurser på å iverksette nye løsninger i et system som er basert på utdatert tankegods.

La oss for eksempel – i etterpåklokskapens lys – se på effektene av samhandlingsreformen: I stedet for å legge til rette for samhandling og opptre som ett helsevesen med pasienten i fokus, ble det skapt sterkere fronter mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Ved å sette takst på «overliggerdøgn», ble det lagt til rette for tautrekking og skapt en praksis hvor pasienter blir skjøvet frem og tilbake mellom behandlernivåene. Vi skapte behov for en rekke nye oppgaver og tiltak som ikke er helserelatert, og som tar fokus og ressurser bort fra pasientene.

ALVORLIGE SYSTEMFEIL. Vi snakker om «pasientens helsevesen», men skaper det motsatte. Vi har alvorlige systemfeil. Vi kan ikke løse nye utfordringer med samme tankegods og styringsmodeller som skapte utfordringene. Det må settes spørsmålstegn ved om styringsmodeller som var effektive for bilindustrien i forrige århundre er egnet for å realisere verdiene i helse- og omsorgssektoren. Tankegodset fra New Public Management er helt ubrukelig til å ivareta de verdiene velferdsstaten er tuftet på, og som helsepersonell er på jobb for å ivareta.

Vi er enige om at aktørene i sektoren må dele data for å skape gode og sikre forløp. Likevel har vi enda ikke oppdatert lovverket slik at det vi forsøker å gjennomføre, er «i henhold til gjeldende rett». Stivbent håndheving av et lovverk som ble skrevet lenge før noen visste hva digitale hjelpemidler kunne bety for dem som sliter med å mestre livene sine, stikker effektivt kjepper i hjulene og hindrer spredning av digitale verktøy til brukergrupper uten samtykkekompetanse. Er det rart at de som får innsikt i mulighetsrommet, blir så frustrerte at de blir syke av det?

Det er tid for handling, men det hjelper ikke å gjøre mer av det som skapte utfordringene.

FEILSKRUDDE MODELLER. Selv er jeg teknolog som, full av idealisme og bevisst blåøyd, gikk inn i dette feltet tilbake i 2005–06. Via ulike roller i dette økosystemet har jeg opplevd å være i en evig kamp med fastlåste organisasjonsmodeller, dysfunksjonelle styringsmodeller og feilskrudde finansieringsmodeller. Jeg har sittet i flere utvalg, deltatt i utallige høringer og arbeidet med ulike innovasjonsprosjekter. Følelsen av å være en del av et hjelpeløst skinndemokrati, har tiltatt med årene.

Både som fagperson, tjenestemottaker og nærperson har jeg observert at helsevesenet bæres og holdes sammen av helsepersonell med høy faglig og etisk standard: Lojale medarbeidere som forsøker å kompensere for alvorlige systemfeil for å ivareta verdier de tror på. I stadig økende grad opplever de seg tvunget til yte «hemmelige tjenester» for å være i nærheten av egen faglig og etisk standard. Samtidig spør vi om hvorfor sykefraværet i bransjen er skyhøyt over andre yrkesgrupper, og roper etter å utdanne flere som vi dytter inn i et system som måler dem på helt andre verdier enn dem de er på jobb for å realisere.

VI – I FELLESSKAP. Pårørendes innsats representerer nesten like mange årsverk som det er ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I tillegg har vi både frivillige og profesjonelle aktører som ønsker å bidra.

Til sammen representerer dette nok ressurser. Men da må vi bort ifra «oss» og «dere» til et felles «vi», og sammen skape en helt ny velferdsmodell hvor vi – med ulike roller – løser oppgavene i fellesskap.

Det er tid for handling. Samhandling!

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har i en årrekke arbeidet med digitalisering og hatt ulike roller på feltet, først som gründer, senere som konsulent. Siden 2017 har han arbeidet med implementering av velferdsteknologi/ehelse i kommunesektoren, for det meste som spesialrådgiver innen velferdsteknologi og digital transformasjon. Han har sittet i flere utvalg, deltatt i utallige høringer og arbeidet med ulike innovasjonsprosjekter.

Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 08-utgaven