Vi må sikre at vektere i helse og omsorg har rett kompetanse

Norge står overfor en kraftig økning i antallet eldre med demens, samtidig som vi ikke klarer å utdanne nok helsepersonell. I stedet for å kritisere bruken av vektere i eldreomsorgen, bør vi spørre oss: Hvordan kan vi bruke dem klokt, med rett opplæring og innramming? Løsningen kan ligge i en ny type yrkesrolle: Helsevekteren. Bruken av vektere i eldreomsorgen vekker debatt NRK Trøndelag skrev nylig om hvordan vektere bistår ansatte i eldreomsorgen ved utagering blant personer med demens. Kritikken lot ikke vente på seg. Enkelte reagerte på symbolikken, andre på at det virker som et uttrykk for sviktende omsorg og faglig svake tjenester. 

Men kanskje bør vi se dette i et annet lys. Kanskje er vekteren ikke en trussel, men en symptombeskrivelse av en sektor under press. Mangelen på helsepersonell er ikke et varsko. Den er et faktum. Ifølge Helsepersonellkommisjonen vil Norge mangle titusenvis av helsearbeidere de neste tiårene. Vi ser allerede konsekvensene: utslitte ansatte, lav rekruttering og et pleie- og omsorgstilbud som må nedjusteres. Samtidig øker andelen eldre og personer med alvorlig demens kraftig. 

Noen oppgaver kan ikke vente. Hvis helsepersonell ikke strekker til, hvem skal da steppe inn i akutte situasjoner hvor ansatte trues eller pasienter skader seg selv? Hva er egentlig behovet? Innen helse- og sosialtjenester generelt (som inkluderer eldreomsorg), er sykefraværet 8,8 %, det høyeste blant alle næringer. Noe av dette fraværet skyldes frykt og usikkerhet tilknyttet utagerende pasienter. Vi vet at verneombud har stilt krav om at det skal være ekstra kvalifisert personell til stede for å håndtere fysisk utagering og vold når slike situasjoner oppstår. Og vi vet at helsepersonell bruker egenmelding når en vekter ikke er der sammen med dem i disse situasjonene. 

Noen opplever det som stigmatiserende at det er sikkerhetspersonell tilstede, det kommer vi ikke bort ifra, men de langt fleste opplever det som betryggende og noen setter det som et krav. Medpasienter og pårørende kan ikke stille slike krav – og realiteten er at mange har blitt utsatt for skader og traumatiske episoder. Her er det ulike behov for omsorg, trygghet og anerkjennelse som kommer i konflikt med hverandre. 

Hva skal vi tåle? 

Svært mange har kjent på den litt ubehagelige følelsen som kan komme når en vekter tar deg til side i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Noen får denne følelsen når de ser en politimann med pistol i beltet, en vekter på kjøpesenteret, en kontrollør på buss/T-bane eller et skilt om at området er videoovervåket. Vi liker ikke at noen passer på, og vi føler oss overvåket eller mistenkeliggjort. 

«Denne bruken av vektere kan man jo tenke seg skaper utrygghet også hos andre pasienter i avdelingen. For det sitter vel ikke en vekter og passer på pasienten for moro skyld?» skrev Tanja Vatnås, sykepleier ved Drammen sykehus, i en kronikk i Sykepleien i 2018. «Vektere er ikke helsepersonell», het kronikken, og den beskriver godt mange av motforestillingene. 

Likevel: Verden utvikler seg. Trusler og vold rammer også helsetjenesten. Pasienter kan havne i situasjoner der de selv eller andre er i fare. Er det da rimelig å forvente at det alltid er helsepersonellet som alene skal bære ansvaret for sikkerheten? 

En trygghetsmedarbeider

Vi trenger en mellomkategori. En trygghetsmedarbeider med opplæring i kommunikasjon, konflikthåndtering og etisk refleksjon. En som kan bidra i krevende situasjoner, men som fremstår som en del av omsorgstjenesten. Dette skal ikke være en helsefaglig funksjon, men en ressurs som skal sikre at helsefaglig ansatte får gi omsorg og pleie i trygge omgivelser for alle. Dette virker allerede godt, men vi kan fortsatt utvikle og forbedre mye. 

Uniformen har betydning: En person i mørk taktisk vest sender ett signal. En person i helsefarget skjorte med navneskiltet «Helsevekter» sender et helt annet. Her kan uniform, fremtoning og språkbruk ha stor betydning for hvordan pasienter og pårørende oppfatter rollen. 

Kompetanse er nøkkelen – og det finnes løsninger 

Vi må sikre at vektere i helse og omsorg har rett kompetanse. Her kan kurs som bygger på TMK – Terapeutisk Mestring av Konflikt gjøre en forskjell. TMK gir en kombinasjon av teoretisk og praktisk opplæring i å forebygge, forstå og håndtere volds- og trusselsituasjoner, med spesielt fokus på helse- og sosialtjenesten. Metoden vektlegger respekt, empati, de-eskalering og etisk forsvarlig praksis. 

Det handler ikke om å gjøre vektere til helsepersonell, men å gi dem relevant innsikt og ferdigheter slik at de kan samhandle med fagfolk i en trygg, koordinert og pasientvennlig ramme.

Interessekonflikt: Forfatteren er utvikler og kursholder i TMK-konseptet.