Stornes-saken finnes ikke i psykiatrien

Terje Carlsen, rus/psykiatripasient og skribent
ANDREAS STORNES (18) fra Verdal fikk oppsiktsvekkende medhold i en alvorlig pasientskadesak i en ny runde i Pasientskadenemnda, takket være høyesterettsadvokat Tom Sørum og et ydmykt St. Olavs Hospital. Stornes ble lam fra livet og ned etter en operasjon ved dette sykehuset. Nå venter rekorderstatning. Kunne vi ha sett noe lignende i norsk psykiatri?
I alle land er mennesker med rus og psykisk sykdom blant dem som er mest utsatt for overgrep og brudd på menneskerettighetene. Overgrepene varierer, fra arroganse og neglisjering fra behandlingspersonale side, til grove brudd på menneskerettighetene som uforholdsmessige inngrep i privatlivets fred, der folk blir hentet av uniformert politi med naboer som vitner, til reiming, langvarig isolasjon og tvangsmedisinering.
Stavanger Aftenblad har fortjenestfullt brukt mye spalteplass på omtale og debatt om svikt i pasientrettigheter ved Stavanger Universitetssykehus.
MANGLER RESSURSER. Den erfarne menneskerettighetsjuristen Gro Hillestad Thune har vært medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjon. I boken «Overgrep – søkelys på psykiatrien» (2008) forteller hun om et titall caser der overgrep i psykiatrien er gjennomgangstema. Hvilken behandlingsideologi ligger for eksempel til grunn for et regime som bruker seks fullvoksne, mannlige pleiere til å sette seg oppå en incestutsatt og spe, ung kvinne for å holde henne nede på golvet med makt?
Denne rå maktbruken kan bare utøves fordi behandlingspersonalet vet at de færreste psykiatri- og ruspasienter har ressurser til å få gjennomslag for sine erfaringer med maktovergrep. Mange psykiatripasienter er tidlig uføretrygdet og har dårlig økonomi og helse. Dessuten skal en ha mer enn gode nerver for å tåle den personlige belastningen det er å gå igjennom en rettsprosess, med den skittentøyvask som oftest da gjøres gjeldende.
BELASTNING. Å klage til Helsetilsynet, er også krevende, og svært få psykiatriske pasienter utsetter seg for den belastningen dette er. Ikke minst fordi psykiatriske pasienter meget godt vet at svært få - om noen - får gjennomslag for sin virkelighetsbeskrivelse hos tilsynet.
Grunnen er at den psykiske helselovgivningen i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens handlinger.
Å påvise svikt (sviktvilkåret) og pliktbrudd er nær umulig, da psykiatrien i likhet med teologien er en normativ praksis. Den høye avslagsandelen har trolig også sammenheng med at Helsetilsynets folk – høyt utdannede som de er – kjenner seg mer igjen i legens språkbruk enn i pasientens virkelighetsbeskrivelse.
I tillegg lener tilsynsmyndighetene og pasienterstatningsinstituttet seg mye på «sakkyndige» uttalelser, og de inntar ikke alltid en spørrende holdning. Dernest skyldes det generelt lave antall klager i psykiatrien at psykiatriske pasienter frykter for represalier fra behandlingspersonalet. Dette er det reell grunn til.
BEGRENSET RETTSIKKERHET. Like viktig er at asymmetrien i ankemuligheter overfor Fylkeslegens og Helsetilsynets beslutninger gjør at pasientens rettssikkerhet er svært begrenset. Helseminister Bent Høie og regjeringen har riktignok gått høyt på banen og sagt at ambisjonen er å lage pasientenes helsevesen. 1. januar 2014 kom derfor en ny pasient og brukerrettighetslov.
Men denne lovendringen byr mest på semantisk sminke i forhold til den gamle loven. Den psykiatriske pasienten har i motsetning til behandlingspersonell altså fortsatt ingen ankerett hos Statens helsetilsyn eller Fylkesmannen. Etter det jeg erfarer, har lovgiver ytterligere styrket helsepersonells rettssikkerhet, da nødvendigvis på bekostning av pasienten.
Da lyder det veldig hult når statssekretær Cecilie Brein-Karlsen uttaler dette i et intervju med undertegnede: «Denne regjeringen er opptatt av å styrke pasientens stilling i den norske helsetjenesten. Dette arbeider vi med på en rekke områder», og «I alle meldinger og planer vi arbeider med i departementet, blant dem helse- og sykehusplanen og primærhelsemeldingen, er det overordnede målet å bygge en helsetjeneste der pasienten involveres mer og får mer makt».
I behandlingen av tilsynssaker er fortsatt psykiateren og legen både utøvende, lovgivende og dømmende makt. Fordi den sakkyndige psykiateren oftest er medlem av samme fagforening som den påklagede, Norsk Psykiatrisk Forening. Psykiatrimiljøet er lite i Norge, og de fleste kjenner hverandre. I hvilken som helst annen sammenheng ville en slik praksis ha blitt kalt korrupsjon, men ikke i helsevesenet.
EN SANN HISTORIE. La meg anskueliggjøre dette med en historie fra virkeligheten: For en del år siden råker den gravide Anne (psevdonym) ut for Follo Akutt Team. Hennes fastlege er på ferie. Legen eller psykiateren ved Follo-akutten vil ha Anne til å ta Zyprexa, en nervemedisin med et omfattende bivirkningsrepertoar. Anne nekter. (Hillestad Thune 2008).
Det skal snart vise seg at Akutt Teamet tolker Annes avslag på medisinering med Zyprexa som en forverring av hennes tilstand. Akutt Teamet truer med politi. Etter en kort oppsummering med sin samboer, bestemmer Anne seg for å ta en drosje ut til klinikken. Der blir hun møtt av en arrogant lege som, når hun igjen nekter å ta Zyprexa, utbryter: «Nei, dette går ikke. Jeg må sende deg til Blakstad» (op.cit.)
Legen bestiller så politieskorte. Som et resultat av det enorme presset Anne er utsatt for, kollapser hun på gulvet inne på legens kontor. Over seg hører hun en politimann si: «Dette kan gjøres på den enkle eller den vanskelige måten. Enten går du frivillig ut på dine egne ben, ellers blir du båret ut»(op.cit).
FRIHETSBERØVELSE. Anne blir bare et døgn på Blakstad. Legen der finner henne ikke psykotisk, og ikke til fare for seg selv eller andre. Men Anne får problemer i ettertid som minner om posttraumatisk stresslidelse. Hun får konsentrasjonsproblemer, mye angst, mareritt om natten, og problemer med å sove. Hun klager til Helsetilsynet og Sivilombudsmannen. Anne får, som sedvanlig, intet medhold.
Først da Anne bringer saken inn for Oslo Tingrett i mai 2007, får hun medhold i at Follo Akutt Team har brutt menneskerettighetene. Retten konkluderer med at hun har blitt utsatt for ulovlig frihetsberøvelse i strid med to artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon.
Annes tilfelle er unikt. Ikke fordi hun ble utsatt for brudd på menneskerettighetene i norsk psykiatri, men fordi hun som psykiatrisk pasient vant igjennom i en norsk rett. Bare et fåtall overgrepssaker i psykiatrien havner i retten. Få psykiatriske pasienter har som sagt helse og økonomi til å gå igjennom en slik krevende prosess.
HÅP OM YDMYKHET? Da jeg selv klaget til Helsetilsynet på en alvorlig helseskade som følge av opphold ved en akuttklinikk for snart ti år siden, skrev den involverte overlegen i et svar til tilsynsmyndighetene at jeg var en plage for behandlingsinstitusjonen med mine mange opphold på den tiden. Som en kommentar til hva samfunnet kan gjøre for å hindre at flere hundre rusmisbrukere dør av overdoser, uttalte han at «først må de løfte en finger selv». Selvsagt kunne ikke en overlege i kreftmedisin ha skrevet tilsvarende om en kreftsyk.
Fylkeslegen og Statens helsetilsyn er derfor bare et fikenblad for profesjonene i helsevesenet. Derfor bør det legges til rette for at rus og psykiatripasienter får lettere tilgang til fri rettshjelp. Dette for å rette opp noe av asymmetrien i makt mellom psykiater og pasient i de eksisterende institusjonelle ordninger.
Stornes-saken gir, trass i at den er fra somatikken, noe håp om en større ydmykhet fra sterke profesjonsgrupper og såkalte «eksperter» i pasientskadesaker som angår rus og psykiatrifeltet. Dypest sett handler jo overgrepene i psykiatrien om at Norge og regjeringen ikke forholder seg til sentrale konvensjoner om menneskerettigheter.
Ingen oppgitte interessekonflikter