Skal det være en app – eller to?

Hans Olav Melberg, førsteamanuensis i helseøkonomi ved Universitetet i Oslo og forsker ved Oslo Universitetssykehus

DET ER EN app for det meste, også for helsen. Utvalget av appene begrenser seg ikke til bare morsomme gadgets for å måle puls. Det er apper som tar bilder av føflekker for å undersøke om du har kreft, apper som analyserer bevegelsesmønsteret ditt for å se om du kanskje har Alzheimers, og apper som sier at det er tid for tabletter. Hva bør vi gjøre i møte med denne nye teknologien?

Det første instinktet mange har, er å lage regler og obligatoriske godkjenningsordninger som skal sikre kvaliteten. Det er rett at mye av det som tilbys, er unøyaktig, dårlig kvalitetssikret og kan gi unødvendige bekymringer. I skrekkscenariet fører den nye teknologien til en stadig større strøm av falske positive som stjeler ressurser fra helsevesenet.

Bekymringen for kvalitetsproblemer skal tas på alvor, men instinktet er feil. I stedet bør vi gjøre det motsatte: Stimulere, ikke regulere.

HVORFOR STIMULERE? Det er fånyttes å regulere det som ikke lar seg regulere. Norske myndigheter kan vanskelig hindre folk i å laste ned apper og ulike dingser man kobler til telefonen. Det gir kanskje en moralsk varme å si at man har prøvd, men ingen lever lengre – eller bedre – av den grunn. For det andre har man allerede lover som håndterer falsk markedsføring dersom produktet ikke holder det som loves.

Sist og viktigst er det feil å regulere fordi vi da bremser en utvikling som kan vise seg å være veldig nyttig. På sikt vil kvaliteten bli bedre. På sikt vil folk i større grad bli vant til å håndtere og tolke målingene fra den nye teknologien. Og på sikt vil denne nye teknologien gi betydelig større muligheter til forebygging, tidlig diagnostisering og oppfølging under og etter behandling.

I stedet for å bremse, bør myndighetene stimulere utviklingen slik at «på sikt» kommer tidligere enn det ellers ville ha gjort.

BELØNNINGSSYSTEMET. Finansieringssystemer står ofte i veien for ny teknologi. Hvis man bare betaler for besøk på legekontoret, bør man ikke bli overrasket over at legene er trege med å bruke epost. De samme gjelder pasienter. Legemidler og annet refunderes ofte, men ingen får en app med tilbehør på blåresept. Tanken er uvant, men hvis det virker, er det ingen grunn til å favorisere det ene fremfor det andre.

Belønningssystemet gjør også at man får best betalt for å behandle, ikke å forhindre sykdom. Dermed er det svake økonomiske insentiver for å drive frem noen typer ny teknologi. Svaret på disse problemene er å lage et mer fleksibelt kodesystem og å innføre et større innslag av kvalitetsbasert belønning, der man får betalt etter helsen til sine pasienter og ikke etter hvor mange ting man gjør.

PORTALER. Penger motiverer, men det finnes andre viktige virkemidler. Et ofte oversett virkemiddel er at myndighetene kan forenkle tilgangen til ulike datakilder. Når appen gir en indeks for hvor godt du sover, eller om du er i faresonen for en sykdom, bygger den på info fra mange andre personer. Desto lettere tilgjengelig slik informasjon er, desto bedre blir kvaliteten. En offensiv holdning vil derfor være å bidra til bedre kvalitet ved å lette tilgangen til ulike undersøkelser der anonym helseinformasjon er tilgjengelig.

Myndighetene kan også legge til rette ved å lage frivillige standarder og portaler der informasjon kan deles. Da slipper fastlegen å installere flere ulike programmer med ulike grensesnitt for å følge utviklingen hos pasienten.

RISIKOFORSTÅELSE. Et siste viktig punkt for å håndtere strømmen av informasjon fra apper, er å forbedre risikoforståelse og kommunikasjon av helseinformasjon. Undersøkelser viser at mange har store problemer med å forstå informasjon om helserisiko. Informasjon som gjør at man feilaktig tror at man er i en faresone, vil da være mer skadelig enn nyttig.  Dette er ikke bare et problem som skyldes at vi ofte er dårlige til å håndtere tall og risiko. Problemet skyldes ofte at informasjonen er utformet på en måte som er mer egnet til å skremme enn å informere.

Verst er det når man advarer om at noe «er farlig» uten å si hvor farlig det er. Nest verst er det når man bare oppgir relativ risiko. Offentlig informasjon om at prosessert kjøtt øker risikoen for kreft med 18 prosent, høres alvorlig ut. I virkeligheten er slik informasjon ikke egnet som beslutningsgrunnlag.

Det vi ønsker å vite, er hvor stor risikoen er hvis vi gjør noe. En bitteliten risiko som dobles, er fremdeles en bitteliten risiko. Om den er relevant, avhenger av hvor stor den er og den absolutte endringen, ikke hvor mye den dobles (relativ risiko).

I RIKTIG RETNING. At dette er vanskelig, er ikke myndighetenes feil, men de kan selv bidra ved å slutte å kommunisere informasjon på den dårlige måten. Da øker man den generelle forståelsen for risiko og kan motvirke at legekontorene oversvømmes av pasienter som bruker apper og feilaktig tolker resultatene i den retning at de er i faresonen for det meste.

Den nye teknologien betyr ikke at alt blir bra. Apper og andre ting kan gi ny kunnskap, tidligere diagnoser og bedre oppfølging, men mange helseproblemer skyldes ikke mangel på kunnskap. Det kan imidlertid bli litt bedre dersom vi stimulerer i riktig retning – og ikke gir etter for bekymringsinstinktet.