Om å være medmenneske i julen

May Aasebø Hauken, PhD /forsker og Kari Dyregrov, professor/forskningsleder, Senter for Krisepsykologi, Bergen
JULEN skal være barnas høytid, preget av forventning, spenning, glede, samvær med familie og gode opplevelser. Dette er slik vi ønsker det skal være – og som ofte er det glansbildet som framstilles både i media og i våre tanker. Men så er det dessverre ikke alltid slik.
Mange barn lever i familier der mor eller far er alvorlig fysisk eller psykisk syke, har rusproblemer, eller ikke har økonomi til å følge opp alle forventninger.
Denne høsten har vi også sett flyktningestrømmen som er kommet til Norge, der mange barn enten er kommet alene eller sammen med familien sin til et nytt og fremmed land. For alle disse barna og familiene forsterker gjerne julehøgtiden deres vansker, savn og følelse av å være satt utenfor samfunnet.
SOSIAL STØTTE. Vi i Norge er privilegert med et fantastisk helse- og velferdssystem. Men; den aller viktigste hjelpen til disse familiene og barna spesielt, er den sosiale støtten de kan få fra venner, familie, naboer, skolekamerater, arbeidskollega og andre som er rundt dem.
Utsagnet «Vi kunne ikke klart oss uten» kom fra en kreftsyk mor, som fortalte om den uvurderlige støtten og hjelpen de fikk fra familiens nettverk i en vanskelig livssituasjon. Forskning viser at sosial støtte har spesiell stor betydning i krevende livssituasjoner, og er grunnleggende for både voksne og barns fysiske og psykisk helse og livskvalitet (1-3).
Vi vet imidlertid også at mennesker rundt familier som sliter gjerne vil støtte og hjelpe, men at de ofte er usikre på hvordan de skal gjøre dette, er redde for å trenge seg på eller gjøre «feile ting» (2).
Hvordan gi sosial støtte?
Sosial støtte kan være mange ulike ting, men både erfaring og forskning viser at følgende typer støtte og hjelp ofte verdsettes av familier som har det vanskelig:
FØLELSESMESSIG STØTTE: Det å ha noen å snakke med er viktig både for foreldre og barn. Å være en samtalepartner, ha tid til å lytte og gi oppmuntring, kan derfor være en god støtte. Dette må imidlertid skje på det enkeltes premisser, uten at de føler seg presset til å utlevere sine tanker og følelser til alle. Følelsesmessig støtte kan også innebære små oppmerksomheter som en hyggelig telefon, en tekstmelding, et kort, en blomst eller lignende, for å synliggjøre omtanke og at de er husket på.
PRAKTISK STØTTE: Familier i krevende livssituasjoner, kan ha store utfordringer med å få utført dagliglivets praktiske oppgaver. De fleste familiene setter derfor stor pris på å få praktisk avlastning og hjelp. I en travel juletid kan dette for eksempel være hjelp til kjøring til aktiviteter, husarbeid, barnepass, gjøre hyggelige ting med barna, lage middag, bake sammen, handle mat osv. Mange foreldre synes det er vanskelig å være direkte og spørre om konkret hjelp, er redde for å være til belastning for andre, og strekker seg ofte i lengste laget for å klare seg selv. Det er derfor viktig at nettverket er på tilbudssiden og spør hva de konkret kan hjelpe til med. Istedenfor å si: “Bare gi et ord hvis jeg kan hjelpe med noe”, kan det være mer hensiktsmessig å spørre: “HVA kan jeg hjelpe deg med? “
«FRIMINUTT» FRA DET SOM ER VANSKELIG: I vanskelige livssituasjoner, er det ofte mye fokus på problemene. En god hjelp kan derfor være å gi både voksne og barna pusterom og pauser fra det vanskelige, og gjøre ting som de kan ha glede av og for eksempel invitere til sosiale og fysiske aktiviteter. Slike opplevelser kan gi viktig atspredelse og distraksjon som igjen gir overskudd og mestringsfølelse i hverdagen.
INFORMASJON: Mange familier som sliter, kan ha lite kunnskap om sin livssituasjon. Det kan være både utfordrende og energikrevende å innhente informasjon selv, for eksempel om ulike sosiale rettigheter eller offentlig støtte- og hjelpetilbud. Hjelp til å innhente informasjon og kunnskap via nettet eller til å henvende seg til offentlige instanser kan derfor være til stor hjelp. Her er det imidlertid viktig å trå varsomt og avklare behov og ønsker med det enkelte familiemedlem. En støtteperson bør for eksempel være tilbakeholden med å komme med «jeg ville ha gjort det slik» eller gi «gode råd» som familien ikke har bedt om.
ØKONIMISK STØTTE: Mange barnefamilier har i utgangspunktet en stram økonomi, som ytterligere kan forverres i vanskelige livssituasjoner. Likevel kan det være vanskelig å be om økonomisk hjelp. Det er derfor viktig at nettverket er på tilbudssiden og nennsom i sin hjelp. Å gi økonomisk støtte trenger ikke nødvendigvis være overføring av kontanter, men kan også være å hjelpe familien med å få oversikt og avklare sin økonomiske situasjonen, finne ut hvilke sosiale og økonomiske rettigheter de har, være med eller være behjelpelig til å ta kontakt med kommune, NAV eller sosionom. Slik støtte kan også innebære å organisere barnevakt, hjelpe til med å utføre tjenester som familien ellers måtte ha kjøpt, eller ta med noe en vet familien trenger når en kommer på besøk.
«KJØREREGLER»: Den viktigste rettesnoren på hva god støtte og hjelp er, er hvordan familien opplever at medmennesker er til stede og møter deres behov på ulike områder. Uansett livssituasjon, er de fleste foreldre opptatt av å beskytte og gi omsorg til sine barn. Et hovedprinsipp er derfor at god støtte må ha et familieperspektiv, der den beste hjelpen til barna går gjennom å hjelpe foreldrene. Gjennom å støtte foreldrene på ulike måter kan foreldrene får større kapasitet til å ivareta omsorgen for egne barn.
Siden behovet for hjelp og støtte vil variere fra familie til familie, fra situasjon til situasjon, må støtte og hjelp være fleksibel og tilpasses familien og det enkelte familiemedlems behov, slik de selv uttrykker det. Det som oppleves som god støtte for noen familier trenger derfor ikke være god støtte for andre familier. Et annet grunnprinsipp for god støtte er at familien kjenner best sin egen situasjon og må få ta sine egne valg, og må respekteres for disse.  
Mange familier i vanskelige livssituasjoner synes det er svært vanskelig å be om hjelp. Støttepersoner bør derfor ta aktivt kontakt, være på tilbudssiden, og fortsette å stille spørsmål om hvilken hjelp familien trenger over tid. Et generelt tilbud om «bare gi et ord hvis det er noe jeg kan hjelpe med», blir ofte ikke benyttet eller oppfattet som et reelt tilbud. Det er viktig at å våge å ta kontakt, viser initiativ og gjerne kommer med konkrete forslag til hva en kan bidra med. Samtidig må støtte og hjelp gis ut fra en balanse mellom familiens behov og den enkelte persons muligheter og egenskaper til å gi hjelp. Familien må selv kunne velge (bort), avgrense og «dosere» ut fra hva de ønsker og har behov for. Støttepersonene på sin side må ikke love mer enn de kan holde. Det er bedre å gjøre litt og holde ut over tid, enn store skippertak i ny og ned.
FINT Å VÆRE TIL HJELP: Ulike mennesker kan gi ulike former for støtte, noe som ikke betyr noen typer støtte er «mer verdifull» en annen. Dette kan for eksempel innebærer at familien har noen som samtalepartnere, får praktisk hjelp av andre, og får hjelp til informasjon av atter andre. Dette betyr ikke at familien verdsetter samtalepartneren mer enn den som for eksempel kjører barna til trening, eller gir dem gode opplevelser. For familien er det den totale hjelpen og støtten som er viktig. For å unngå at sosial støtte blir til en giver-mottaker situasjon, der familien kommer i en takknemlighetsgjeld, er det viktig at støttepersonene tydelig uttrykker at dette oppleves godt og viktig for dem å støtte familien.
Så utfordringen fra oss på Senter for Krisepsykologi i julen er: Vi mennesker trenger hverandre, og barna er avhengig av de voksne som er rundt dem for å få en god jul – og et godt nyttår. Så se hvilke familier eller mennesker rundt deg som kan trenge en oppmuntring, litt praktisk hjelp, et lite friminutt fra hverdagen - og la julen bli barnas høytid der de får gode opplevelser med trygge og gode voksne rundt seg som ser dem. God jul!  

Referanser:
1.    Dyregrov K. Experiences of social networks supporting traumatically bereaved. Omega-Journal of Death and Dying. 2005;52(4):339-358.
2.    Dyregrov K, Dyregrov A. Barn og unge som pårørende ved kreft. Hvordan kan barns situasjon og foreldres omsorgskapasitet styrkes i et rehabiliteringsperspektiv? Bergen: Senter for Krisepsykologi; 2011.
3.    Albrecht TL, Goldsmith DJ, eds. Social support, social networks, and health. Mahwa.: Erlbaum; 2003. Thompson TL, Dorsey  AM, Miller KI, Parrot R, eds. Handbook of health communication.
 
Ingen oppgitte interessekonflikter