– Også syke trenger mat og drikke

Henriette Øien, avdelingsdirektør i Helsedirektoratet
Anne Karin Lindahl, avdelingsdirektør i Kunnskapssenteret
For å innføre god ernæringspraksis i og utenfor sykehus, må man først bryte fem barrierer.
Gjentatte medieoppslag om underernærte pasienter, sågar med dødelig utgang, er ikke tilfeldige utslag av en hektisk hverdag.
RISIKO. Nyere norske undersøkelser viser at om lag 30 prosent av pasientene har en ernæringsmessig risiko. Også Meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten og Helsetilsynet bekrefter at feil eller mangelfull ernæring er et stort og alvorlig pasientsikkerhetsproblem i og utenfor sykehus.
Like fullt: Helsepersonell kartlegger ikke alltid ernæringssituasjonen og setter inn tilstrekkelig behandling. Resultatet er at ernæringsstatusen forverres hos mange pasienter. Denne problematikken aktualiseres etter vårt syn av styringsgruppemøtet i Pasientsikkerhetsprogrammet den 10. juni.
BARRIERER. Denne situasjonen er det fullt mulig å snu, men da må man overvinne fem hindre:

•  ansvarsforholdene er uklare når man planlegger og administrerer ernæringsbehandling,
•  helsepersonell mangler ernæringskunnskap, og det mangler klinisk ernæringsutdannet personell,
•  pasientene mangler innflytelse,
•  personellgruppene samarbeider dårlig, og
•  ledelsen involverer seg for lite.

Meldeordningen og norske undersøkelser bekrefter at det er her skoen trykker.
KONSEKVENSER. Konsekvensene av ernæringssvikt er godt kjent, men det er grunn til å minne om at denne tilstanden forlenger institusjonsoppholdet inntil tre ganger, bidrar til pasientens sykdom og reduserer allmenntilstanden ytterligere.
Ernæringssvikt bidrar dessuten til komplikasjoner som infeksjoner, trykksår, falltendens, dårlig sårtilheling og reduserte opptreningsmuligheter.
RETNINGSLINJENE. Nasjonale faglige retningslinjer for å forebygge og behandle underernæring anbefaler at alle pasienter skal få dokumentert sin ernæringsstatus, og at de skal bli screenet for ernæringsmessig risiko ved innleggelse i institusjon og når det foreligger vedtak om hjemmetjenester.
For det er ikke bare gruppen tynne eldre med mange diagnoser og de som skrives ut til sykehjem som har høy risiko for å utvikle ernæringssvikt. Tilstanden oppstår også hyppig blant yngre med overvekt og fedme, men også hos pasienter i alle diagnosegrupper.
De nasjonale retningslinjene legger med andre ord klare føringer for god ernæringspraksis. Kosthåndboken (1) er også et hjelpemiddel for å sikre god kvalitet i ernæringsarbeidet.
RESEPTEN. Barrierene kan overvinnes: Ernæring må få mer oppmerksomhet som pasientsikkerhetsrisiko. Målrettet ernæringsbehandling virker, men det er stort potensial for forbedring. Det er viktig å følge opp pasienter med ernæringsmessig risiko, også for å bedre kvaliteten og pasientsikkerheten.
Vi må derfor klargjøre ansvarsforholdene, utdanne personellet, gi pasientene mer innflytelse, bedre samarbeidet og ikke minst – få ledelsen engasjert, slik at alle pasienter får nok – og riktig – mat og drikke.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Referanse:
1)Kosthåndboken: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/kosthandboken-veileder-i-erneringsarbeid-i-helse-og-omsorgstjenesten
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015