Kvalifisering uten forankring

Innlegg: Tor-Arne M. Å. Haugland, fagpolitisk rådgiver i Psykologiforbundet

DEN FØRSTE UKEN av kvalifiseringsprogrammet i regi av Helsedirektoratet er over, og 54 utenlandspsykologer er ett steg nærmere drømmen om norsk autorisasjon og godkjenning som psykolog.

Etter en 2,5 år lang kamp mot norske helsemyndigheter var spenningen stor i auditorium 1 ved Universitet i Oslo (UiO). UiO er første stopp for de 54 psykologene som skal kurses i klinisk psykologi. De resterende syv ukene med undervisning er fordelt mellom de fire universitetene som tilbyr profesjonsstudiet i psykologi – og skal med hensikt dekke de påståtte manglene i psykologutdanningen fra Eötvös Loránd-universitetet i Budapest (ELTE).

I tillegg skal psykologene ut i veiledet praksis på 12 måneder som utdanningskandidater.

ØKONOMISK STOPPER. Det er ikke alle ELTE-psykologene som har fått mulighet til å delta på kvalifiseringsopplegget, ettersom kandidatene selv må dekke de resterende utgiftene som fly, mat og hotellopphold. Samlet sett vil kandidatene ha utgifter opp imot 60.000 kroner. Videre går flere av psykologene kraftig ned i lønn da lønnsnivået for utdanningsstillinger er lavt. Flere av kandidatene har huslån, samboere, barn og studielån, og det blir derfor et ekstremt krevende år for flere av dem som har måttet si opp jobber og flytte fra familiene sine.

De som ikke har hatt mulighet til dette, får ikke et nytt tilbud og blir derfor aldri autoriserte psykologer. I tillegg til kandidatenes egne utgifter er det estimert at kvalifiseringsprogrammet har en prislapp på 249 millioner helsekroner.

KURSET. Avdelingsleder for intern-klinikk og ekstern praksis ved Universitetet i Oslo (UiO), Inger Selvaag, møtte utenlandspsykologene på en respektfull og empatisk måte første kursdag. Hun sa innledningsvis at hun respekterte psykologenes kliniske erfaring, da flere av psykologene allerede hadde jobbet i over to år med psykologfaglig arbeid og selvstendig pasientansvar. Selvaag var tydelig på at introduksjonskurset ved UiO er basert på hva norske psykologer har ment at de mangler i møte med psykologyrket. Samtlige forelesere var enige om at «opplegget er mye bedre enn fellesprogrammet til Norsk psykologforening (NPF)».

De første dagene av kurset hadde et hovedfokus på etikk, lover- og regelverk, brukermedvirkning og utfordringer i terapi. Dette er helt klart temaer man aldri kan diskutere nok som psykolog. Samtidig bar kurset preg av et mer repeterende og grunnleggende innhold: «Hva er en diagnose», klinisk intervju, og psykologiens historie. En hel kursdag var også satt av til helsepsykologi, som ironisk nok er en markant del av ELTE-utdanningen.

KOMPETANSE – OG MANGLER. I informasjonsskrivet til helseforetakene, hvor kandidatene skal ha sin praksis, er det beskrevet at «veilederne må bruke den første tiden til å kartlegge hva kandidatene kan og har av ferdigheter og kunnskap». Dette er svært kritikkverdig når Helsedirektoratet gjentatte ganger har påstått at det har foretatt en grundig vurdering av kandidatenes faglige kompetanse – og mener at kandidatene trenger et kompetanseløft til en prislapp på 249 millioner kroner.

Helsedirektoratet argumenterer for at programmet er basert på dokumenterte faglige mangler ved utdanningen. Flere av disse manglene har blitt grundig tilbakevist gjentatte ganger, uten å føre frem. ELTE-universitet har i tillegg foretatt en gjennomgang av den komplementerende utdanningen til de 16 ELTE-psykologene på lisens og har vurdert at cirka 90 prosent av innholdet er dekket i kandidatenes utdanning.

SKREKKEKSEMPEL. Tilbakemeldingene fra noen av de 16 lisenspsykologene som snart har fullført hele programmet, er ikke oppløftende. De beskriver et program preget av faglig repetisjon, samt at foreleserne også bekrefter at kompetansen allerede er oppnådd – og at de da heller har brukt tiden til å fordype seg slik de ville ha gjort i et spesialiseringsløp.

Norske helsemyndigheter ignorerer på sin side disse tilbakemeldingene, og har som utgangspunkt at kandidatene har en mastergrad uten klinisk innhold og praksis. De ignorerer også at lisenspsykologene har jobbet i tre år som psykologer og har mer klinisk erfaring enn norske nyutdannede psykologer.

Den komplementerende utdanningen er et praktisk skrekkeksempel på konsekvensen av brudd på EØS-direktivet, som skal beskytte borgere mot uhensiktsmessige kvalifiseringstiltak og sikre gjensidig godkjenning av utdanning, slik ESA beskrev i sitt åpningsbrev mot Norge.

FORSØK PÅ PAKKEFORLØP. En faglig oppfrisking er i utgangspunktet stimulerende og nødvendig for enhver psykolog, men da under helt andre forutsetninger enn at kandidatene ikke allerede har en klinisk utdanning. Premissene for tiltaket er basert på «one size fits all», som minner om et forsøk på et pakkeforløp for utenlandspsykologer.

 I den faglige vurderingen av undertegnede vurderer Faglig råd at utdanningen inneholder mer klinisk teori og ferdighetstrening enn det man har ved de norske universitetene. Problemet, hevder de, er at dette ikke er «integrert”» i et seksårig løp, men heller inndelt i et bachelor- og masterløp, slik det for øvrig er i resten av Europa.

Norske helsemyndigheter er urimelige i forskjellsbehandlingen av utenlandsstudenter, og det vil snart ikke være mulig å få godkjent utenlandsutdanning som psykolog, da den ifølge Helsedirektoratet må være identisk med det norske profesjonsstudiet.

UTEN FORANKRING. Den norske profesjonsmodellen er unik i Europa, da utdanningen har en varighet på seks år og praksis er integrert som en del av studiet. Premissene for godkjenning er derfor fullstendig feil når Helsedirektoratet gjør en år for år-sammenligning av utenlandsstudier som i all hovedsak er femårig med ett års veiledet praksis etter endt studium. I teorien vil derfor ingen studier utenfor Norge bli godkjent med en slik godkjenningspraksis når det avgjørende er om studiet er «integrert» nok.

Helsedirektoratet har etter min mening misforstått sitt godkjenningsmandat, og jeg er dypt bekymret over at direktoratet får operere helt uten konsekvenser – eller en form for kontroll – når direktoratet får bruke 249 millioner på et kvalifiseringsprogram uten forankring i virkeligheten.

Siste ord i denne saken er ikke sagt, og mens vi venter på ESAs neste steg i traktratsbruddprosedyren mot Norge, håper undertegnede at utenlandspsykologene blir møtt med verdighet og respekt i møte med landets helseforetak, hvor de nå skal praktisere det neste året.

Oppgitt interessekonflikt: Artikkelforfatteren ble uteksaminert fra ELTE-universitetet i Budapest i 2017 og King’s College London i 2018.