Hvor bærekraftig er helsetjenesten?
Hvor hardt må vi prioritere for å oppnå bærekraft? Klarer vi det? Er det realistisk å oppnå bærekraft uten å nedjustere forventningene til tjenestene og rettighetsnivået?
Kronikk: Petter Øgar, pensjonert ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og tidligere kommunelege og fylkeslege i Sogn og Fjordane
BÆREKRAFTBEGREPET ble først brukt i Brundtland-rapporten fra 1987. Bærekraftig utvikling– sustainability – er en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov.
For helsetjenesten handler bærekraft om hvilket tilbud vi kan opprettholde over tid.
ØKT BEHANDLINGSBEHOV. Den offentlige helsetjenesten kommer til å stå overfor sterkt økende bærekraftutfordringer i årene som kommer. Og utfordringene er her allerede: «Vi må prioritere hardere», uttalte OUS-direktør Bjørn Atle Lein Bjørnbeth i et intervju med Dagens Medisin i september 2022. Han fastslo at det rett og slett «ikke er nok hoder og hender til å fortsette som før».
Kapasitetsutordringene vi nå har opplevd som følge av bølgen med luftveisinfeksjoner, understreker alvoret i situasjonen. Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen i Norsk Sykepleierforbund skriver i en ytring på NRK 6. januar i år: «Vi går tomme for helsepersonell lenge for vi går tomme for penger». Videre fastslår forbundslederen at arbeidsbelastningen og ansvaret for helsepersonell i den offentlige helsetjenesten er altfor stort. Det haster åpenbart med å handle.
Er det mulig – og vilje til – å demme opp for veksten i helprivate tjenester?
PERSONELLMANGELEN. Det er flere årsaker til denne utviklingen. Med en aldrende befolkning og nye medisinske behandlingsmuligheter øker behovene for helsetjenester. Større forventninger i befolkningen fører til økt etterspørsel etter helsetjenester utover det helsemyndighetene regner som rimelige behov for det offentlige å dekke. Dette vil skape misnøye og økt etterspørsel etter helprivate helsetjenester.
En mindre andel av befolkningen kommer til å være i yrkesaktiv alder. Dette medfører at tilgangen på helsepersonell vil reduseres. Et økende innslag av helprivate tjenester vil legge beslag på en økende andel av helsepersonellet. Utviklingen i tilgangen på helsepersonell fra andre land er usikker.
USIKKERHETEN. Helsepersonellkommisjonens arbeid, som skal foreligge i februar 2023, vil forhåpentligvis gi et godt kunnskapsgrunnlag om helsepersonellsituasjonen nå og i tiden fremover. Kommisjonen skal vurdere behovene for personell og kompetanse frem mot 2040.
Helsepersonellkommisjonens bør endre spørsmålet fra «hvor mange er det behov for?» – til «hvor mange er det realistisk at vi vil ha tilgang til – i ulike steder av landet?».
Endelig er den økonomiske utviklingen – og dermed det økonomiske handlingsrommet – usikkert.
KRAFTFULLT NOK? Det er også en geografisk dimensjon ved bærekraftutfordringene. Den demografiske utviklingen vil variere sterkt i ulike deler av landet med en sterk sentrums- og periferi-forskjell som gjør det tiltakende vanskelig å opprettholde geografisk likeverdige tilbud. NOU 2020: 15 «Det handler om Norge. Bærekraft i hele landet. Utredning om konsekvenser av demografiutfordingene», beskriver utfordringsbildet, men forslagene til tiltak virker lite kraftfulle. Det politiske svaret vil formodentlig komme i en stortingsmelding om distriktspolitikken som er varslet våren 2023.
Jeg er ikke kjent med at noen har forsøkt å kvantifisere eller konkretisere utfordringsbildet, for eksempel ved å beskrive ulike mulige scenarier. Dette gjør det vanskeligere å ta utfordringene helt inn over seg, vurdere mulige konsekvenser og hvilke tiltak som vil være nødvendige. Helsepersonellkommisjonen bør komme med noen slike scenarier med tilhørende konsekvensvurderinger.
HVA KAN VI GJØRE? Vi kan – og bør – bedre bærekraften ved å
- drive godt folkehelsearbeid,
- ha gode systemer for prioritering
- ha fokus på bruk av kunnskapsbaserte tjenester og uberettiget variasjon
- utnytte teknologiske fremskritt godt, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT),
- øke helsekompetansen i befolkningen slik at folk kan treffe kunnskapsbaserte helsevalg, få økt evne til egenomsorg og kunne bruke helsetjenesten på formålstjenlig måte, og
- innføre systematisk arbeid for å yte tjenester på lavest effektive tjenestenivå (LEON-prinsippet).
MULIGHETER – OG VILJE? Spørsmålet er likevel om disse tiltakene vil være tilstrekkelige. Hvor hardt må vi prioritere for å oppnå bærekraft? Vil vi klare det? Er det realistisk å oppnå bærekraft uten å nedjustere forventningene til tjenestene og rettighetsnivået? Er det mulig – og vilje til – å demme opp for veksten i helprivate tjenester?
Vi ønsker likeverdige tilbud uavhengig av hvor du bor. I dag er dette langt fra tilfelle, og de geografiske forskjellene vil overveiende sannsynlig øke. Hvordan forholder vi oss til dette?
Dette er grunnleggende spørsmål som krever politiske svar.
Tilleggsopplysning: Artikkelforfatteren oppgir ingen interessekonflikter, men opplyser at han hadde ansvaret for å koordinere embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementets arbeid med å gjennomføre samhandlingsreformen da den ble iverksatt i 2012.
Dagens Medisin, fra Kronikk- og debattseksjonen i 01-utgaven
