Et oversett element?

ERIK SAGDAHL, studerer farmasi og helse-ledelse/helseøkonomi ved Universitetet i Oslo

I ET FORSØK på å redusere statens legemiddelutgifter, ble trinnprismodellen innført 1. januar 2005. Modellen innbefatter legemidler hvor det er oppstått generisk konkurranse, og gjennom trinnprismodellen kuttes prisen gjennom flere ledd over tid, noe som gir langt rimeligere legemidler enn utgangspunktet.
Ettersom legemidler som opptas i trinnprismodellen, stort sett refunderes av staten, er det også staten som har mest å vinne på en etterfølgelse av denne modellen. Dette har imidlertid blitt kritisert da denne ordningen kan være til ulempe for pasientene.
Lønnsomt for staten
Etter at et legemiddel går av patent, vil andre produsenter få mulighet til å produsere og selge tilsvarende legemidler - og av naturlige årsaker ta en langt lavere pris enn originalpreparatet.
«Kopipreparatene» må selvfølgelig dokumentere effekt og bivirkninger tilsvarende lik originalpreparatet for å kunne klassifiseres som generika. Om slik dokumentasjon kan skaffes til veie, kan kopipreparater og originalpreparater inntas i trinnprismodellen, og staten bestemmer seg så for kun å refundere det billigste legemidlet.
Da refusjonsgrunnlag ofte er et eksistensielt spørsmål for legemidler her i landet, vil det oppstå en priskonkurranse som presser prisen ned, og staten sparer penger. Pasientene vil på sin side kun få refundert det billigste alternativet, og de må selv betale et mellomlegg om de ønsker et annet preparat.
Ikke like logisk
Det har imidlertid oppstått tilfeller hvor pasienter ikke har hatt tilfredsstillende effekt av kopipreparat, og i noen tilfeller har det også oppstått utolererbare bivirkninger i forbindelse med kopipreparater. Dette har gitt legene en mulighet til å reservere seg mot generisk bytte på vegne av pasienten, slik at pasienten kan få originalpreparatet refundert på lik linje med det billigste alternativet. Noe av grunnen er at det i kopipreparater, i noen tilfeller, kan ha blitt benyttet andre hjelpestoffer enn originalpreparat, og dette kan hos noen pasienter gi allergiske reaksjoner eller nedsatt effekt.
Ordningen med at leger kan reservere seg mot generisk bytte på vegne av pasienten, synes logisk. Det som imidlertid ikke synes å være like logisk, er det faktum at legene ikke kan reservere seg mot at pasientene ved forskriving av et preparat kan få utlevert et parallellimportert legemiddel. Dette er et legemiddel importert direkte fra originalprodusenten i EU/EØS-land, som firmaer importerer for salg i andre land hvor dette gir en gevinst.
Prinsipp om likhet
De parallellimporterte preparatene er som regel svært like originalpreparatene, ofte mer lik enn generika versus originalpreparat, men i noen tilfeller kan også disse inneholde andre hjelpestoffer enn originalpreparatene. Det er riktig nok slik at legemiddelprisene i Norge - sammenlignet med Europa - er relativt lave, og omfanget av parallellimport er synkende. Allikevel synes dette som et oversett element, og det kan hevdes at legene burde ha muligheten til å reservere seg mot parallellimporterte legemidler på vegne av pasientene på lik linje med reservasjon mot generika.
Dette blir i hovedsak et prinsipp om likhet, og i tillegg av avgjørende betydning for enkelte pasienter som opplever et problem med de parallellimporterte preparatene.
Ikke alle informeres
Det er imidlertid slik at kundene selv kan reservere seg mot parallellimporterte legemidler, og i slike tilfeller vil det ikke være snakk om å betale et mellomlegg ettersom parallellimporterte legemidler og originalpreparater har lik utsalgspris fra apotekene.
Problemet er at kundene ikke alltid er klar over denne reservasjonsretten, og i noen tilfeller heller ikke en gang klar over at de trenger å ta den i bruk - da det ikke alltid informeres om at de blir ekspedert et parallellimportert legemiddel. Grunnen til at dette ikke alltid blir opplyst om, er at pakningene - men ikke nødvendigvis formuleringen - er så like at de som ekspederer legemidlet heller ikke er klar over dette.
Legens ansvar
Et annet argument for å gi legen en slik reservasjonsrett, er at pasientens behandling er legens ansvar, og i det man overlater reservasjon mot parallellimporterte legemidler til pasienten, gis pasienten et ansvar legen i mange tilfeller heller burde hatt.
Det synes forholdsvis kostnadsfritt og enkelt å gi legene en slik reservasjonsrett, men mest av alt kan det synes som om få har vært klar over likheten mellom generika og parallellimport.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 22/08