En varslet utfordring

Etter hver epidemi nedsettes kommisjoner, komiteer og paneler. Lærdom trekkes. Men lærer vi noe nytt og rekker vi gjennomføre nok til at vi er bedre forberedt neste gang?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Unni Gopinathan

Kronikk: Unni Gopinathan, seniorforsker i Område for helsetjenester, Folkehelseinstituttet (FHI)

«THE WORLD is ill-prepared to respond to a severe influenza pandemic or to any similarly global, sustained and threatening public-health emergency».

Slik lød en av konklusjonene til komiteen som Verdens Helseorganisasjon (WHO) hadde nedsatt for å trekke lærdom fra verdens respons mot svineinfluensapandemien (H1N1) i 2009/10. Professor Harvey Fineberg ledet komiteen og presenterte rapporten under Verdens Helseforsamling i 2011.

Konklusjonen ble gjentatt overfor WHOs medlemsland. I etterkant roste daværende leder for WHO, Dr. Margaret Chan, komiteens grundige arbeid. WHOs medlemsland sluttet seg til rapportens anbefalinger gjennom en resolusjon.

ETTER EBOLA. Fire år senere ble det internasjonale helsesamarbeidet igjen satt på prøve. Ebola-utbruddet i 2014–16, som i hovedsak rammet Guinea, Sierra Leone og Liberia i Vest-Afrika, men som spredte seg til flere andre land i regionen, ble det største Ebola-utbruddet til dags dato. Mange tusen flere ble rammet enn tidligere utbrudd. WHO erklærte utbruddet til å utgjøre en internasjonal folkehelsekrise, men ble kritisert for å reagere for sent (1).

Det nye var at helsearbeidere fra høyinntektsland ble smittet og fraktet tilbake til sine egne land for behandling. Sannsynligvis ble dette avgjørende for økt politisk oppmerksomhet, også i Norge. Høyinntektsland bisto etter hvert med helsearbeidere til landene som var mest rammet.

Kjernekapasiteter som laboratorie- og overvåkingssystemer skulle være plass innen 2012, men dette skjedde ikke. Trenger vi nye måter å finansiere helseberedskap på?

I kjølvannet av epidemien ble utallige rapporter produsert som verdens håndtering og hva som burde ha vært gjort bedre (2).

Det skortet imidlertid på politisk vilje til å prioritere og gjennomføre.

DYREKJØPT ERFARING? Lærte vi noe nytt i forbindelse med Ebola-utbruddet? Eller gjentok verdenssamfunnet en dyrekjøpt erfaring? En analyse av Ottersen, Hoffman og Groux fant at lærdommen etter svininfluensa i 2009 og Ebola-utbruddet i 2014/15 stort sett var det samme (3). Som «vanlig» ble WHO gjenstand for kritikk. Innvendingene inkluderte mangel på åpne prosesser som synliggjorde grunnlaget for beslutninger, evnen til håndtere og koordinere informasjonsflyt, og mekanismer for å holde land ansvarlig.

En annen gjenganger er den svake implementeringen av det internasjonale helsereglementet (IHR). IHR er en internasjonal avtale som ble forhandlet frem i regi av WHO i 2005. Avtalen definerer kjernekapasiteter – eksempelvis laboratorie- og overvåkingssystemer – som alle land trenger for effektivt å svare på smittsomme sykdommer. Disse kjernekapasitetene skulle være plass innen 2012, men dette har ikke skjedd. Dette gjelder spesielt lav- og mellominntektsland som må prioritere mellom mange viktige tiltak når helsesystemet skal styrkes og har begrensede ressurser – en utfordring som ble veldig synlig under Ebola-epidemien.

Vaksineutvikling er kanskje området hvor vi både har lært mye og har gjennomført en del. Den vellykkede Ebola-vaksinestudien i Guinea viste at vaksinestudier under en epidemi er mulig. Men rask igangsettelse krever internasjonalt samarbeid, finansiering og koordinerte forberedelser. Organisasjonen Coalition for Epidemic Preparedness Innovations (CEPI) – med hovedkontor i Oslo – har i stor grad fylt denne rollen.

FORBEREDT TIL NESTE GANG? Advarselen sist høst til Global Preparedness Monitoring Board (GPMB), et uavhengig organ i regi av WHO og Verdensbanken, var et ekko fra budskapet i 2011: «The world is not prepared for a fast-moving, virulent respiratory pathogen pandemic.» Covid-19-pandemien kom brått før politikerne rakk å vurdere GPMBs forslag.

Noen enkle spørsmål kan være utgangspunkt for en dialog om hvordan det internasjonale helsesamarbeidet kan styrkes før neste epidemi. Hvordan skal vi styrke WHO? Organisasjonen blir ofte kritisert i forbindelse med helsekriser. Samtidig er det ikke et godt samsvar mellom arbeidet som skal gjøres og budsjettet man har til rådighet.

FINANSIERINGEN. I tillegg er cirka 80 prosent av budsjettet øremerket, som etterlater organisasjonen med begrenset fleksibilitet til å prioritere sin innsats. Hvordan skal vi få fremskritt med IHR? Såkalte «Joints External Evaluations» har vært et positivt fremskritt etter 2016. Her går landenes egne eksperter sammen med en internasjonalt sammensatt gruppe for å evaluere i hvilken grad ulike kjernekapasiteter er oppnådd. Viktige tiltak har vært identifisert. Men finansiering og gjennomføringsevne gjenstår. Trenger vi nye måter å finansiere helseberedskap på? Et nytt internasjonalt fond for helsesikkerhet har vært lansert, men å etablere ytterligere institusjoner for globalt helsesamarbeid har både fordeler og ulemper.

Budskapet om at verdenen står uforberedt, har vært gjentatt uten politisk gehør. Nå står verden midt i en pandemi av en skala og samfunnsmessig påvirkning vi ikke har sett siden influensapandemien i 1918–20. Hva vil vi lære nå som vi rekker å gjennomføre til neste gang?

Tilleggsinformasjon: Artikkelforfatteren arbeidet for CEPI under etableringen I 2016. Oppgir ellers ingen interessekonflikter, men presiserer at denne kronikken representerer egne synspunkter, ikke institusjonen som artikkelforfatteren er tilknyttet.

Referanser:
1) Wenham C. What we have learnt about the World Health Organization from the Ebola outbreak. Philos Trans R Soc Lond, B, Biol Sci. 2017 May 26;372(1721).
2) Moon S, Leigh J, Woskie L, Checchi F, Dzau V, Fallah M, et al. Post-Ebola reforms: ample analysis, inadequate action. BMJ. 2017 Jan 23;356:j280.
3) Ottersen T, Hoffman SJ, Groux G. Ebola Again Shows the International Health Regulations Are Broken: What Can Be Done Differently to Prepare for the Next Epidemic? Am J Law Med. 2016;42(2–3):356–92.

Dagens Medisin 07/2020, fra Kronikk og debatt-seksjonen

Powered by Labrador CMS