En bærekraftig helsetjeneste trenger betydelig forbedring

Kronikk: Lilly Ann Elvestad, generalsekretær i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

PASIENTENS RESSURSER må tas i bruk på en helt annen måte enn i dag, og helse må ses i sammenheng med andre viktige faktorer. Det er mye god helse i å mestre livet – og ha en meningsfull hverdag med familie, venner og kolleger.

Helsevesenet har en viktig rolle i dette, men det må settes inn mer innsats i tidlig fase – før blålysene kommer på.

Forebygging, habilitering/rehabilitering, læring, mestring og bedre oppfølging gjennom hele løpet, er medisin som vi tror vil gi resultater. I tillegg til å være bra for den enkelte, gir det samfunnsøkonomisk gevinst og bedre bærekraft på sikt.

STORE FORVENTNINGER. En av de største utfordringene i helsetjenesten er å skape gode pasientforløp. Alt for ofte glipper det i overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene. Korte liggetider og frister for overføring hjem til bostedskommune skaper ofte brudd i behandlingsforløpet og mangelfull oppfølging. Derfor må nye måter å samordne tjenestene på må utvikles. Helsefelleskap kan være én løsning – dersom intensjonene oppfylles.

Nye digitale løsninger må sikre at pasientens helseopplysninger er tilgjengelig uansett hvor helsehjelpen gis. Det brukes alt for mye tid og ressurser på å lete etter opplysninger. Dessverre ser vi stor uenighet mellom aktørene i hvilke digitale løsninger som skal utvikles, og hvordan. Etter pasientorganisasjonenes syn forsinker dette utviklingen – mot pasientens beste.

Nye e-helseløsninger må avklares og komme på plass raskt.

FOREBYGGING. Helseforebyggende arbeid er svært viktig for å hindre at mennesker i risikosonen må inn til behandling på sykehus. Det settes av for lite ressurser til habilitering, rehabilitering, lærings- og mestringstiltak både i spesialisthelsetjenesten og kommunene. Det siste er for eksempel kurs som gir kunnskap og innsikt i hvordan en kan leve best mulig med en funksjonsnedsettelse eller kronisk sykdom.

FFO mener dette må få økt status og prioritering, og at det må inn som en del av pasientforløpene.

PRIORITERING. Dagens prioriteringssystem for innføring av nye metoder er dårlig tilpasset de behovene mennesker med sjeldne, alvorlige tilstander har for nye legemidler. Pasientene er få, dokumentasjonen er begrenset og legemidlene ofte svært kostbare. Det gjør at nye og bedre legemidler ikke blir godkjent, selv om den totale kostnaden ikke er så høy. Ei heller er det rigget for en fremtidig håndtering av persontilpasset medisin.

Evalueringen av Nye metoder må spesielt se på om dagens modell for innføring av nye metoder i spesialisthelsetjenesten er hensiktsmessig for vurdering av legemidler til sjeldne, alvorlige tilstander og for øvrig små pasientgrupper.

DOBBELTARBEID! Det brukes store ressurser på helse og helsetjenester i Norge, og vi får i hovedsak tilbake gode og trygge helsetjenester til alle som har et behov. Men vi må se på hvordan ressursene brukes, og om det er mulig å få til flere og bedre tjenester for de samlede ressursene. En del rutiner og arbeidsmåter kan utvilsomt forbedres. Vi tror at en langt mer pasientstyrt oppfølging er nødvendig, noe som kan spare både helsetjenesten og pasientene for unødvendige konsultasjoner, frigjøre ressurser og redusere ventetider.

Unødvendig dobbeltarbeid skjer fordi man ikke har systemer for tilgang til prøver tatt et annet sted enn der pasienten behandles, og de samme prøvene må tas på nytt. Det samme er situasjonen for røntgen, MR og så videre. Det er unødvendig ressurssløseri, som kan løses ved å få på plass elektronisk utveksling av laboratorieprøver og -bilder.

UNDER PRESS. Fastlegeordningen må styrkes slik at legene får en bedre mulighet til å følge opp de sykeste av oss.  Regjeringen la frem en handlingsplan for allmennlegetjenesten våren 2020. Nå må vi se resultater i gjennomføringen. Planen er laget i dialog med KS og Legeforeningen, men synliggjør ingen tydelige forpliktelser i kommunene. Uten et tydelig eierskap i kommunene er jeg redd vi ikke kommer særlig langt.

Den pågående pandemisituasjonen setter helsevesenet under stort press. Det jobbes på spreng for å teste, spore og følge opp smittede og syke. Vårt helsepersonell har gjort en betydelig innsats over lang tid. Vi skjønner at det er nødvendig – og utfordrende. Likevel må ikke miste av syne dem som nå faller i skyggen av innsatsen, og som står i fare for forverring av helsesituasjonen.

KONSEKVENSER – OG PLANER. FFO gjennomførte en undersøkelse fra mai til august som viste at de fysiske og psykiske konsekvensene for funksjonshemmede og kronisk syke er store. Tilbud og tjenester falt bort over natten, og pårørende fikk krevende omsorgsoppgaver. For mange er det uklart om, og når, de får hjelpen tilbake. Konsekvenser av isolasjon og engstelse er uoversiktlige, men vi frykter de er store – særskilt for den enkelte, men også for samfunnet som helhet.

Vi har lært mye underveis. Lærdommen må ikke gå tapt så snart vaksinen har reddet oss, men den må samles og tas aktivt i bruk. Vi må evaluere innsatsen og ha planer på plass til neste gang det smeller. Vi må utvikle et helsevesen der pasient og brukers stemme blir hørt, slik at tjenestene innrettes etter deres behov og ikke motsatt. Da vil tjenestene og ressursene treffe bedre, både tjenestene og pasient/bruker vil stå stødigere, og vi kan sette inn mer ressurser på de pasientene som trenger det mest.

Dagens Medisin 19/2020, fra Kronikk og debattseksjonen