Angrende Ballo beklager

KRONIKK: – Jeg beklager, Anne Alvik, jeg tok feil. Dette skriver artikkelforfatteren etter å ha lest tidligere helsedirektør Anne Alviks bok «Min side av saken» samt redaktør Lottelise Folges lederartikkel i Dagens Medisin om Bærum-saken.

OLAV GUNNAR BALLO,
direktør ved Rettsmedisinsk institutt, Universitetet i Oslo.Tidligere stortingsrepresentant for SV
ANNE ALVIK TRAKK seg i august 2000 fra stillingen som helsedirektør. Den utløsende årsaken var den såkalte Bærum-saken, der en svensk lege ved Bærum sykehus i 1998 anmeldte en kollega for aktiv dødshjelp. Statens Helsetilsyn, som Anne Alvik den gang ledet, konkluderte med at det ikke hadde foreligget aktiv dødshjelp fra den anmeldte legens side.
Men saken sluttet ikke der. Gjennom mediene ble det gitt en presentasjon av hva som hadde skjedd ved Bærum sykehus som skapte et inntrykk av at Helsetilsynet hadde tatt for lett på anmeldelsen, og at kritikkverdige forhold ved Bærum sykehus dermed ble skjøvet under teppet.
Kritikerne gikk fri
Mediene tegnet et bilde av at Statens Helsetilsyn, under ledelse av Anne Alvik, bidro til å tilsløre de faktiske forhold, og, som en konsekvens av det, at Helsetilsynet bagatelliserte konsekvensene av at helsepersonell utførte aktiv dødshjelp.
I ettertid er Anne Alvik renvasket for denne mistanken, både gjennom den statlige granskningen som fulgte og gjennom Riksadvokatens gjennomgang av saken. Det var ikke Anne Alvik, men dem som kritiserte henne, som tok feil. For Anne Alvik ligger det imidlertid en fattig trøst i denne erkjennelsen. Saken førte til at hun måtte fratre en høyt betrodd stilling og avslutte sitt aktive yrkesliv på linje med en som faller i unåde.
Sammenholdt med de massive medieoppslagene var det ikke mange som fikk med seg sakens realiteter når alle til slutt hadde sagt sitt. Bærum-saken skadet altså hennes omdømme, mens de som kritiserte henne, gikk fri.
Grunn til selvransakelse
Snart ti år etter at Anne Alvik gikk av som helsedirektør, har hun skrevet bok om sine opplevelser av å stå i kryssilden mens saken pågikk. Min side av saken (Unipub Forlag 2010) gir grunn til ettertanke, også, og kanskje ikke minst, for dem som kritiserte henne mens mediestormen var på sitt sterkeste. Det er helt betimelig at dette har gitt henne et behov for å forsvare seg. Og boken hun har skrevet, er et renhårig forsvarsskrift som gir all mulig grunn til ettertanke og selvransakelse for dem som sto saken nær da den pågikk.
Jeg var en av dem som kritiserte henne, og som omtales i boken hennes. Den gangen var jeg medlem av Stortingets helse- og sosialkomité – som stortingsrepresentant for SV.
I sin bokanmeldelse (se link i bunnen av denne saken) i Aftenposten den 21. februar skriver sjefredaktør i Dagens Medisin; Lottelise Folge, blant annet: «…jeg ekles like mye av den sviktende støtte Alvik fikk av sine kolleger og i det politiske miljøet, som synes å være mer opptatt av å score billige poenger og fremme egen karriere i stedet for å komme til bunns i saken. Og jeg etterlyser nå reaksjonene til opinionsledere som (navn på andre ekspolitikere, min anm.) …. og Olav Gunnar Ballo».
Urimelig – og uberettiget
Det har lite for seg å svare på en slik kritikk på vegne av andre enn seg selv, særlig når jeg mener at kritikken er berettiget. Da jeg leste Alviks bok nå i mars, slo det meg hvor lite jeg husket av sakens innhold. Jeg kunne knapt huske å ha uttalt meg om den til mediene i det hele tatt.
Men, dette hadde jeg, noe sitater i boken dokumenterer. Og som andre politikere uttalte jeg meg den gangen kritisk til Anne Alviks håndtering av Bærum-saken med utgangspunkt i at jeg var en sterk motstander av aktiv dødshjelp – og at jeg mente helsedirektøren den gangen ikke tok tak i saken med det alvor den fortjente.
Når jeg så leser Anne Alviks bok ti år senere, ser jeg at min kritikk var urimelig og uberettiget, basert på sviktende forutsetninger gjennom ensidige fremstillinger fra én part, understøttet av en mediedekning som var slagsidepreget.
Hvis bare én hadde søkt å lytte…
Lottelise Folge har i sin anmeldelse rett i at kritikken Anne Alvik fikk, var preget av lettvinthet, der i hvert fall min kritikk ikke var basert på innhenting av annen informasjon enn den mediene ga, og var sterkt farget av det.
I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde vært én av få stemmer som hadde reist spørsmål ved dette bildet – nettopp fordi det var så ensidig negativt. Samtidig ser jeg hvilken vanskelig øvelse dette er; både å skulle ta avstand fra aktiv dødshjelp og samtidig ta noen i forsvar mot falske beskyldninger om det samme. Mediene gir ofte lite rom for nyanser, for resonnementer, for utsagn av typen «dette er ikke så enkelt som du vil ha det til…».
Hvis dette høres ut som et forsvar, er det ikke ment slik, men som en erkjennelse av at det likevel var dette jeg burde våget. Anne Alvik burde ikke ha blitt stående alene, og det ville ha utgjort en forskjell om bare en stemme hadde søkt å lytte til det hun faktisk sa.
Ensom og forsvarsløs
Anne Alviks bok er til ettertanke fordi den tydeliggjør noe av det mest usunne med medienes makt, nemlig behovet for alle; medier, politikere, byråkrater, til å løpe i flokk når det begynner å storme – slik rovdyr jager byttedyr. Rommet for nyanser blåser bort med stormen, og den som utsettes for kritikken, blir stående ensom og forsvarsløs tilbake.
Foruten støtte fra sitt eget embetsverk, fra politisk ledelse og fra den politiske opposisjonen i Stortinget, hadde Anne Alvik i realiteten ingen sjanse. Etter at jeg selv ble embetsmann, ser jeg hvordan det ikke vil være mulig for ledere å forsvare seg mot kritikk i det offentlige rom ved å gå til motangrep. Det beste man kan gjøre, er å utføre de oppgavene man er satt til på en samvittighetsfull måte, og håpe at det medfører at kritikken forstummer over tid.
Slik ble hun handlingslammet
Anne Alvik tok konsekvensene av kritikken, og valgte å be om permisjon. Også dette ble hun kritisert for, blant annet av undertegnede («…det virker som en avskjedssøknad..» ). Om hun hadde forsvart seg mot kritikken fra politikerne, ville hun ha fått enda sterkere kritikk tilbake. For det statlige embetsverket skal være underlagt storting og regjering, ikke omvendt.
Slik ble hun handlingslammet, i en situasjon som skrek på et aktivt forsvar. Og siden hun ikke selv kunne stå for dette forsvaret, burde noen ha stått opp for henne.
Det fantes mange aktører som kunne gjort det. Siden jeg kunne vært en av dem, ved å ha skaffet meg mer informasjon før jeg svarte på medias spørsmål, vil jeg i ettertid, alt for lenge etterpå si: Jeg beklager, Anne Alvik. Jeg tok feil.