Alle tjener på en rettferdig fordeling

GEIR IVAR ELGJO, overlege i anestesiologi ved Universitetssykehuset i Nord-Norge og ved Hammerfest sykehus, og Troms legeforenings delegat til Legeforeningens landsstyre
HELSEDIREKTORATET HAR foreslått omfattende endringer i turnustjenesten for leger, og debatten går høyt både blant legene og i helseforvaltningen (se debattens fulle bredde og dybde på http://www.legeutdanning.no). Legene selv oppfatter turnustjenesten som meningsfull og nyttig, og resultater fra Legeforeningens nasjonale turnusevaluering viste nylig en samlet score for faglig utbytte på 7,2 på en skala fra én til ti, og der ti er best.
Flere av sykehusene som scorer høyest i faglig utbytte, velges paradoksalt nok sist etter dagens modell for fordeling av turnusleger. Dette er ofte små sykehus som ligger i utkantstrøk. Kandidatene velger turnussted etter hvilket nummer de har fått i en loddtrekning, og hvorfor skulle de ønske seg til et lite sted de ikke en gang vet navnet på?
Men loddtrekningsordningen sikrer at også små steder får gode turnusleger.
Fortsatt loddtrekning!
Helsedirektoratet ønsker slutt på loddtrekningen og at legene i stedet søker seg direkte til det stedet de helst ønsker å avtjene sin turnustjeneste. Resultatet av Legeforeningens turnusevaluering er imidlertid et forvarsel om at det kan bli vanskelig for de små sykehusene å rekruttere turnusleger ved et søknadsbasert opptak.
Ser man for seg en skålvekt med skålene «for» og «imot»-loddtrekning, er begge skåler fylt av gode argumenter. For meg personlig tipper vekten klart i favør av fortsatt loddtrekning.
Bakgrunnen for min holdning skyldes blant annet at jeg har arbeidet både på Østlandet (oppvokst i Oslo, studert i Oslo, sykehusturnus i Drammen) og i Nord-Norge (distriktsturnus i Bø i Vesterålen, nå anestesilege ved UNN Tromsø, ved Hammerfest sykehus og ved redningshelikopteret, Banak). Jeg deler min egen historie såpass detaljert i erkjennelse av at de stedene jeg faktisk har bodd og arbeidet, er sterkt med på å farge min egen holdning.
Spennvidde
Jeg er en av mange leger fra Østlandet med forskningsbakgrunn og et ønske om profesjonelt sett alltid å ri på spydspissen av mitt fag. Hadde det ikke vært for loddtrekningen den gangen det var min tur å avtjene turnus (jeg fikk et høyt nummer), ville jeg aldri ha reist nordover: Jeg visste ikke engang hvor Bø i Vesterålen var før jeg havnet der i turnus.
Universitetsstudenter er - eller blir - byfolk med tette bånd til byen de har tilbrakt seks-syv viktige studieår i. Likevel trenger hele Norge leger - ikke bare universitetsbyene. Jeg er både tilfreds og stolt over å arbeide i Nord-Norge, og jeg unner mange flere å bli trukket opp med roten fra den landsdelen de opprinnelig kom fra, for å få oppleve spennvidden i hva vårt land har å by på, geografisk, sosialt og medisinsk.
Hva gjør våre naboland?
I Sverige har man erfaring med søknadsbasert opptak til «AT-tjenesten», som tilsvarer norsk turnus. Svenske turnusleger jeg har snakket med, har gjort meg oppmerksom på flere sentrale spørsmål som Helsedirektoratet ikke har tatt stilling til i sine anbefalinger. Noen av de viktigste er:
- Hvordan sikre at alle som har gjennomført medisinstudiet til slutt får avtjent turnus, selv om de etter søknad får avslag etter avslag hos potensielle arbeidsgivere?
- Hvordan sikre at de perifere turnusstedene får nok søkere?
- Hvordan gi en balansert og tilstrekkelig informasjon om de ulike turnussteder til vordende turnusleger før de skal søke?
- Hvordan trene arbeidsgivere i å evaluere søkere utdannet i et karakterløst system - som i Norge - verifisere deres dokumentasjon og gjennomføre intervju før de velger hvem de vil ansette?
Ny endring i Danmark?
I Danmark er turnustjenesten definert som en del av studiet, og er således forbeholdt studentene i den danske studieordningen. Studentene fordeles etter trekning. Eventuelle øvrige turnusplasser tildeles utenlandsmedisinere etter søknad. Slik unngår man presset fra søkere fra utlandet som - selv om man gjerne skulle ønske dem velkommen - i praksis oversvømmer systemet som skal håndtere fordeling av kandidatene.
Et problem i Danmark er at sykehusturnus er redusert fra tolv til seks måneder - slik Helsedirektoratet også har vurdert i Norge. Utbyttet har blitt langt dårligere enn tidligere, og etter to års drift av denne ordningen i Danmark ligger det nå an til evaluering og trolig endring.
For virkelig å kunne analysere Helsedirektoratets turnusforslag, tror jeg det er nødvendig å vite litt mer om personene som har forfattet det. Hva er deres utdannelse, bakgrunn og referanseverden, og hvem har vært deres rådgivere? Er utrederne godt nok informert? Vet de noe (mye) jeg ikke vet? Har de selv gått noen mil i en turnusleges sko? I Oslo eller i Kjøllefjord? Skriver og tenker de ut fra noe de tror og håper skal skje, eller noe de har lest et sted? Har de tatt inn over seg erfaringene fra Sverige og Danmark? Har de utredet mulige konsekvenser?
Jeg har dessverre ikke hatt gleden av å kunne rådgi Helsedirektoratet i denne saken. Noen av direktoratets ansatte er derfor velkommen til mitt kontor og min arbeidsarena, hvor vi kan gå sammen i en turnusleges sko i noen dager. Da vil jeg samtidig huske å minne mine gjester om at det nok er enklere å forbedre dagens ordning enn «å senke skuta først, for så å få den på rett kjøl».
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/10