Torgeir Bruun Wyllers blogg

Behandling av forstoppelse hos lyr – eller Helsedirektoratets tragiske treff av tidsånden

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Torgeir Bruun Wyller

Torgeir Bruun Wyller er professor i geriatri ved Universitetet i Oslo, overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus og styreleder i Helsetjenesteaksjonen

Systemet for spesialistgodkjenning av leger har i økende grad utviklet seg til en tragikomedie etter at Helsedirektoratet overtok ansvaret. Stikkordet er form fremfor innhold. Hva det har med forstoppelse hos lyr å gjøre, skal du få vite til slutt.

Prosessen er blitt over alle grenser tidkrevende – og direktoratet krever dessuten uanstendig høyt gebyr for somlingen. Det files og gnikkes på minutiøse detaljer, og folk får søknadene sine i retur flere ganger fordi ikke alt er på stell. Ikke føler direktoratet seg forpliktet av sine egne forhåndsvurderinger heller, viser det seg.

Så passer vel direktoratet på at fremtidige legespesialister kan det de skal? Nei, for det er ikke realkompetansen som granskes med argusøyne, bare det formelle. Det kan f.eks. dreie seg om hvorvidt den som har undertegnet attesten var både avdelingsleder og medisinsk-faglig ansvarlig lege, eller bare en av delene? Det må de vite! Eller hva slags formell stillingskategori kandidaten var ansatt i?

Realkompetansen, derimot, synes ikke direktoratet å være særlig interessert i. For eksempel kutter de ut kravene til operasjonslister for de som skal bli kirurger, og tilsvarende prosedyrelister for andre prosedyretunge fag. Til erstatning sitter hundrevis av mennesker og lager lange og kompliserte læringsmål. De er fine de – men hvem skal kontrollere at kandidatene kan det som står? Jo det skal helseforetakene, som har all mulig økonomisk interesse i å gjøre dette fort og billig. Helsedirektoratet, selveste Statens fagorgan for å sikre kvalitet i helsetjenesten, de skal begrense seg til å sikre at formkravene er oppfylt. De har minimal betydning for kvaliteten, men de er svært kompliserende, forsinkende og dyre.

Men legespesialiseringen er ikke noe unntak. I hele helsetjenesten − og i store deler av offentlig forvaltning for øvrig − ser vi at form i økende grad prioriteres foran innhold. Skulle du få tilsyn, må du dokumentere at du har de riktige dokumentene i permen, at du har fylt ut de riktige skjemaene, og at prosedyrene ser fine ut på papiret. Og ikke minst: at du har et system for internkontroll − dette mantra for vår tids byråkrati. Hvorvidt folk følger prosedyrene, hvorvidt de i virkeligheten kan sine ting, hvorvidt de er omsorgsfulle og grundige − det har mindre betydning.

Slik sett speiler systemet for spesialistgodkjenning den rådende ideologi i forvaltingen ganske presist. Leve formkravene − blås i virkeligheten!

Jeg har i løpet de siste månedene samlet opp noen ganske fornøyelige eksempler på samme fenomen – men fra en annen del av helseforvaltningen. På vår avdeling, som sikkert på de fleste sykehusavdelinger, bruker vi fra tid til annen uregistrerte legemidler, altså midler som ikke står i Felleskatalogen. Mange av disse er i nokså vanlig bruk og lett tilgjengelige, og sykehusapoteket leverer fort og ubyråkratisk når vi bestiller. Så langt, så godt.

Men så begynner moroa. For slike midler kan formelt bare brukes etter at man har fått innvilget registreringsfritak fra Statens legemiddelverk. Derfor får jeg, som medisinsk ansvarlig lege ved avdelingen, tilsendt et søknadsskjema på etterskudd – uten pasientens navn – og ofte flere måneder etter at middelet ble brukt og pasienten har reist. Der må jeg begrunne hvorfor det aktuelle legemiddelet var nødvendig. Men det er jo helt åpenbart at jeg ikke kan vite hva som var grunnen til at en av avdelingens sengeposter bestilte det aktuelle middelet for flere måneder siden.

Siden dette burde være klart for alle, har jeg gjort det til en vane å fylle ut søknadsskjemaene med bare tøys og tull. Preparatnavnet er riktig, men i feltene for bruksområde og begrunnelse for valg av middel forsøker jeg å overgå meg selv i sludder. I det siste har jeg dermed rekvirert medisiner til behandling av tromboembolisk sykdom hos kolibri, reernæringssydrom hos kongeørn, fosfatmangel hos muldvarp, kvalme hos vannbøfler og forstoppelse hos lyr – bare for å nevne noen eksempler. Og så setter jeg på et stort og fint stempel med alt jeg har av titler. Eksempler på innsendte skjemaer finnes her.

Og nå kommer det morsomme: Disse tøysete søknadene fører aldri til noen som helst form for tilbakemelding fra sykehusapoteket eller Statens legemiddelverk! Altså: Det spiller åpenbart ingen som helst rolle hva som står i skjemaene. Antakelig blir de talt opp, satt i permen, og det blir haket av på en liste. Form fremfor innhold.

Dette er jo litt moro, men mest dypt alvorlig. Det illustrerer hvordan helsetjenesten sløser penger ved å sette folk til å gjøre meningsløse ting. Og det illustrerer hvordan respekten også for de fornuftige og viktige reglene og rutinene gradvis brytes ned, fordi folk venner seg til at regler og rutiner så ofte er helt uten betydning.

Men det er liten tvil om at både Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk har truffet tidsånden presist.

Powered by Labrador CMS