Likestilte forhold for mennesker med funksjonsnedsettelse

De verdiene som burde vinne terreng, blir gjort usynlige.

Det er et stort spørsmål hvorfor samfunnet ikke har beveget seg i særlig positiv retning når de gjelder å legge til rette for en bred samfunnsdeltakelse for alle. Rådet for sykepleieetikk har i sitt mandat at vi skal «påvirke den offentlige debatt i saker av etisk karakter». Derfor dette blikket på 150 000 mennesker som kan og vil jobbe, men som ikke når opp på grunn av sin funksjonsnedsettelse.

I Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2007) kan vi lese: «enhver har krav på de rettigheter og friheter som der er nevnt uten forskjellsbehandling av noe slag».

Når nye regjeringer tar fatt, er det en utbredt strategi å opprette nye komiteer som skal utrede og komme med nye forslag. Men er det ingen mulighet å bygge på den kunnskap og solide kompetanse som allerede finnes?  Ganske tilfeldig oppdaget jeg at det atter er et nytt utvalg i sving. Det regjerningsutnevnte Likestillings- og mangfoldsutvalget så dagens lys november 2021 og skal levere sin innstilling 1. mai 2023. Mandatet er: «Utvalget skal utrede hvordan vi kan sikre et samfunn som gir rom for mangfold og annerledeshet. Likestillings- og mangfoldsutvalget skal foreslå tiltak som kan bidra til likestilling og demokratisk deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse (regjeringen.no).

Det mangler ikke på dokumentasjon. Jeg søker med et par tastetrykk på internett og den ene utredningen etter den andre kommer til syne. I 2002, altså for nøyaktig 20 år siden, startet en grundig utreding som ble sluttført i 2005: Rettslig vern mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne. I 2002 – 2003 ble St. melding 40 utarbeidet som også omhandler planer forre å redusere den diskriminering som råder. Videre blir en ny NOU utarbeidet i  2005: Bedre tilgjengelighet for alle. I 2019 ble det gjennomført en levekårsundersøkelse for personer med funksjonsnedsettelse og i 2020 ble det gjennomført en utredning av transportutfordringer. Videre ble det i 2021 utarbeidet en NOU om personlig assistanse. Vi har kunnskap og kompetanse så det holder, men vi behøver politiker som omsetter dette til praksis.

Barn med medfødte ekstra behov er et samfunnsansvar. Det betyr noe hvordan foreldre blir møtt. Det er ikke en aura av mistillit som skal prege samarbeidet med det offentlige. Det skal bygges på tillit og en forståelse av at foreldrene kjenner sitt barn best, sine egne ressurser og begrensinger. Jeg vil tro at de fleste ikke vil ha flere hjelpemidler i huset enn de strengt tatt har bruk for. Så er det store ulikheter når det gjelder behov for avlastning, og sånn må det være. Kanskje kan vi bli enda mere bevisste på å dra storfamilien inn som en støtte? 

Begrepet universell utforming brukes nå det det ved nybygg eller rehabilitering legges en plan som tar spesielle hensyn til personer med nedsatt bevegelsesmuligheter, nedsatt syn, hørsel eller nedsatt kognitive evner. Dette er krav – og skal ikke være annenhånds løsninger i siste liten. Det er mange år siden dette ble et pålegg og enda følges det ikke fullt ut. Bufdir la fram en rapport i 2020 som viser til at det er store mangler fortsatt med tanke på universell utforming. Hvordan kan dette passere tilsynsmyndighetene år etter år?

Er det ikke bare sette i gang med et strategisk og praktisk arbeid umiddelbart? Når jeg tar en rusletur gjennom Oslos gater er det svært få rullestolbrukere å se, eller innbyggere med hvit stokk. Forholdene er ikke lagt til rette for bevegelse for en del av befolkningen. Offentlige kontorer, restauranter og utesteder som er beregnet for et publikum, skal ha universell utforming, ja om bygget er nytt eller gammelt. Vel – det er en liten parentes her. Dersom en eldre virksomhet ikke har driftsmidler nok til å bygge om, kan kravet bortfalle. Det er forståelig, men da bør det offentlige bidra.

I denne sammenhengen må Inkluderende arbeidsliv (IA) nevnes. Det er en avtale mellom partene i norsk arbeidsliv. Ett av målene fra 2002 er å sørge for å ansette flere personer med ulike funksjonsnedsettelser. Hvordan har det gått? I 2009 uttalte arbeidsministeren: «Situasjonen for det andre delmålet i IA-avtalen bekymrer meg. Sysselsettingen blant funksjonshemmede har vært omtrent uendret siden SSB startet sine målinger i 2002, mens sysselsettingen i hele befolkningen har økt». Senere rapporter har hatt samme budskap – og nå er dette målet med flere med funksjonsnedsettelser i arbeid, radert vekk. Vi står igjen med en diger kostnad og kanskje ubetydelige gevinster? Tilliten til reformistiske ord i denne sammenhengen er tynnslitt.

Det som verre er at de rettigheter som burde vært en selvfølge, er også i lovs form. Hvorfor er respekten så avflatet her? Blir noen av oss tatt i å kjøre for fort, nytter det ikke med bortforklaringer, men i dette farvannet holder det hele veien.

Norges politikere har de siste årene vist handlekraft når alvoret ble tydelig nok. Det går å vaksinere en hel befolkning opptil tre eller fire ganger i løpet av en begrenset periode, og vi kan med stolthet ta imot flyktninger som kommer. Vi har hatt en situasjon hvor politikere ble enige om noen vesentlige verdier. Da kunne tiltak iverksettes.

Vi må spørre oss selv om hvilke kjerneverdier skal være bærende? Dersom svaret er likeverd, likestilling, godhet og omsorg, bør vi starte i morgen.