Riksrevisjonens kritikk av eldreomsorgen

Riksrevisjonen har kommet med klar kritikk av hvordan staten følger opp kommunenes ansvar for eldreomsorgen i Norge. De påpeker mangel på nødvendig kunnskap om kvalitet, lav tilsynsaktivitet, lite forskning og få egnede kvalitetsindikatorer. Det er dessuten for lav kompetanse i forhold til behovene. Det er ingen grunn til å være uenig i denne kritikken, men jeg lurer på om Riksrevisjonens tilnærming og avgrensning er hensiktsmessig når det gjelder hva som er de faktiske problemene. Jeg har tre hovedinnvendinger.

For det første: Hvor godt treffer begrepet eldreomsorg i våre dager? Eldre er en veldig sammensatt gruppe. Tar en utgangspunkt i at eldre er mennesker på 67 +, slik Riksrevisjonen gjør, omfattes mange mennesker som fortsatt er i arbeid, hvis de da ikke er i videreutdanning, freser rundt på musikkfestivaler eller på studiereiser utenlands. Men eldre er også mennesker på 95 + og som har mange diagnoser og skrint med pårørende.

For det andre: I følge SSB var over 80 000 av totalt ca 180 000 brukere av hjemmetjenestene under 67 år i 2017. Så hvis Riksrevisjonens formål er å diskutere kvalitetsmåling i kommunenes omsorgstjenester, hvor hensiktsmessig er det å operere med et aldersskille?   

For det tredje: En hovedutfordring for mennesker med store omsorgsbehov og helseproblemer, er å måtte forholde seg til at vi i Norge har to helsetjenester – de kommunale og de statlige. Tjenestene samhandler ikke alltid godt. Ikke minst for eldre med sammensatte helseproblemer og store omsorgsbehov, skaper dette ofte problemer. Så hvor smart er det av Riksrevisjonen å se isolert på de kommunale tjenestene?

Det er selvsagt mange grunner til å se på hvordan vi som samfunn møter utfordringen med et økende antall eldre, ikke minst at vi får så mange over 85 år. Men vi må slutte å snakke som om det er alderen som er problemet. Problemet er for eksempel demens. Det er en hovedårsak til at eldre (men også rundt 4 000 under 65 år) får behov for omsorgstjenester. En kjempeutfordring framover kommer til å være de mange med kombinasjonen kreft og demens.

Hvis vi tar utgangspunkt i hvordan helsetjenestene i Norge er for de menneskene som har størst behov for at de fungerer, er det verken relevant å se på alder eller å se på ett og ett forvaltningsnivå. En riksrevisjonsgjennomgang av hvordan vi i Norge legger til rette for mennesker med demens, ville vært nyttig. Det er en stor og voksende gruppe, med krevende problemstillinger knyttet til samhandling mellom helsetjenester på ulike nivåer. Demenssyke er spesielt sårbare når det gjelder å legge til rette for involvering og selvbestemmelse. Det vil være nyttig å få gjennomgått problemstillingene rundt samtykkekompetanse og muligheten til å klage og hevde egne interesser.