Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Abonnere
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Lill Sverresdatter Larsens blogg Publisert 2020-10-08

Har du noen gang sett at andre har hatt det vondt, men latt være å spørre?

Jeg har.

Når jeg ikke spør så betyr det ikke at jeg ikke er interessert, men noen ganger er jeg redd for at spørsmålet vil føre til mer oppmerksomhet og tilstedeværelse enn jeg evner akkurat da. Hovedgrunnen til at sykepleiere velger yrket, er ønsket om å hjelpe andre. Da gjør det vondt når vi velger å la være å spørre.

Spør mer er temaet for Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober. Fjorårets tema var «Gi tid». Begge temaer under paraplyen «oppmerksomhet og tilstedeværelse». Tid er en forutsetning for å spørre mer. God psykisk helse forutsettes av tillit og gode relasjoner. Relasjoner som gir rom for åpenhet, respekt og nysgjerrighet. Gi tid var en oppfordring til å gi tid til seg selv og til hverandre. Nå er oppfordringen å bruke denne tiden til å vise interesse for hverandre.

Som privatperson kan jeg fra tid til annen kjenne på dårlig samvittighet fordi jeg spør uten å lytte til svarene. Å lytte oppmerksomt er utrolig krevende. Interessen min er ikke på topp når ungen forteller om noe nytt og spennende på Tiktok, mens jeg samtidig raser gjennom ildrøde varsel på e-poster som må besvares. Noen ganger prioriterer jeg bort besøk eller telefonsamtaler fordi jeg vet at det krever oppmerksom lytting og tid.

Jeg kjenner det igjen fra sykepleieryrket også. Vi lærer det jo – at vi skal spørre mer. Du ser litt lei deg ut, eller, jeg ser du smiler i dag. Har det skjedd noe? Er du sulten, tørst? Hva er viktig for deg?

Pasientens helsetjeneste, messer Høie. Samtidig er tiltakene få for å avhjelpe på sykepleiermangel eller sykepleiernes uavgrensede ansvar. Den krevende arbeidssituasjonen gjør sitt til at sykepleierne unnlater å spørre. Jeg kunne allerede for ti år siden venne meg til å haste gjennom gangene med blikket stivt vendt mot enden av korridoren, noe som sørget for å minimere spørsmål som ville forsinke arbeidsprosess. Ei jeg jobbet med brukte den tiden pleien tok. Det førte til stor misnøye hos oss andre, som måtte overta mange av hennes arbeidsoppgaver med  andre pasienter. Hun fikk ikke forlenget sitt vikariat. Jeg er likevel sikker på pasientene, som hun brukte tid på, erfarte en tilstedeværende og oppmerksomt lyttende sykepleier. Vi andre gikk hjem med dårlig samvittighet. De spørsmålene som sykepleierne ikke stiller, fordi svarene kan ta for lang tid – de er også en årsak til sykepleiernes emosjonelle belastning, sykefravær og at sykepleiere slutter i yrket sitt.

Kari Martinsen forteller i et intervju til Sykepleien (2019) om et «akselerert»-samfunn, og snakker om klokketiden. En konstruert tid, laget for å disiplinere oss i samfunnet. Hun ber oss som sykepleiere om å være ulydige, om å ta oss tid til å høre, til å se, til å sanse. Hun ber oss om å protestere på det veldige tempoet i helsetjenester underlagt tidsstyring og økonomi. Klokketiden er ikke den egentlige tiden, sier hun. «Vi dør ikke når vi stopper klokken, men når hjertet stanser. Vi forveksler timetid med hjerteslag».

Å skape langsomme pulsslag, slik som Martinsen beskriver i sin kommende bok, kan redde liv både fra et biologisk og psykologisk perspektiv.

Verdensdagen handler om å styrke hjerteslagene, den psykiske helsen vår. Verdensdagen handler om å bryte ned tabu og skam rundt psykiske utfordringer. At det blir lettere å dele tanker med andre, å gi og få støtte. Det er noe vi alle kjenner oss igjen i. Betydningen av å få og gi anerkjennelse, bli verdsatt, bli bekreftet, bli sett. Skal vi få det til så må vi eie tiden, både som klokketid og som hjerteslag. Det gjelder meg og deg som privatpersoner, og det gjelder oss som sykepleiere. Vi må tilbake til samtalen, og redusere kun tale. For å få det til kreves trolig flere ulydige sykepleiere. Spør mer, og blir det stille – er tiden inne for handling.

Kommentarer

Lill Sverresdatter Larsen

Lill Sverresdatter Larsen er leder i Norsk Sykepleierforbund (NSF), Norges fjerde største fagforening med over 120 000 medlemmer. Hun er førsteamanuensis ved sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet. Hun har en doktorgrad i demensomsorg.

Nyheter fra startsiden

Konflikt mellom KS og Legeforeningen

Nyhetsbrev

Vil du abonnere på vårt nyhetsbrev?

Klikk her!